JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Få personer er det skapt så mange myter om som Bob Dylan. Det har ikke manglet på intervjuer gjennom årene av den 83 år gamle musikeren, men som regel har han svart mer gåtefullt enn journalistene har likt. Sånt blir det ganske spinnville historier av. Skjønt, som de fleste veit – i hvert fall alle dylanologer – så ga han allerede for 20 år siden ut første delen av sine erindringer. Flere deler har foreløpig ikke kommet uten at jeg kjenner grunnen til akkurat det. Men den som foreligger er en ganske ærlig, sjølutleverende bok på nesten trehundre sider der han blant annet bruker flere sider på å forklare sitt forhold til det store forbilde Woody Guthrie, og han legger ut på en lang vandring der han redegjør for sine mange musikalske ekspedisjoner og stilendringer. Dessuten ramser han opp et utall av artister som har betydd mye for hans egen musikalske karriere. Og de dikterne som har inspirert hans sangtekster kan vi også lese om.

Men det kanskje aller mest spennende for oss som fant tonen med Dylan på 1970-tallet, basert på hans akustiske periode siden platedebuten i 1962 og et par-tre år framover, er hans utlegginger om hans politiske budskap og orientering. For så vidt har han tidligere forsøkt i intervjuer og andre steder å benekte at han skulle være en slags frontfigur for en revolusjonær retning – en slags musikkens Che Guevara, en ungdommens messias, venstresidens frelser, men i disse memoarene tar han bladet skikkelig fra munnen. På den berømte folkemusikkfestivalen i Newport ble han presentert for publikum som «ta ham, han er deres!» Til dette skriver Dylan i boka: «For en sprø ting å si. Til helvete med det. Så vidt jeg visste tilhørte jeg ingen, verken da eller nå, bortsett fra min kone og barna mine, som jeg elsker over alt på jord. Jeg prøvde å forsørge dem og holde meg unna trøbbel, men kanonene innen pressen fortsatte å fremstille meg som talerør og talsmann – til og med som en hel generasjons samvittighet. Det var pussig. Alt jeg noen gang hadde gjort, var å synge dødsens streite sanger som uttrykte en mektig, ny virkelighet. Jeg hadde veldig lite til felles med – og enda mindre kjennskap til – den generasjonen som jeg liksom skulle representere. Det var ikke mer en ti år siden jeg hadde forlatt hjembyen min, og var ikke eksponent for meningene til noen som helst. Min skjebne lå der livet førte meg og hadde ingen ting å gjøre med å representere noen som helst sivilisasjon. Å være tro mot seg selv var det alt dreide seg om. Jeg var mer cowboy enn rottefangeren fra Hameln».  

Så veit vi det!

Dylan forteller ganske kort om sin oppvekst i staten Minnesota. Først om fødebyen Duluth, deretter om gruvebyen han flyttet til: Hidding. Noe tid tilbrakte han i Minneapolis, før han satte turen til New York City og Greenwich Village. Han egnet seg ikke til studier, nå ville han møte Woody Guthrie som dessverre bare ble dårligere og dårligere på grunn av sin dødelige muskelsykdom. Og det var på et vis der det startet. Spille jobb på Cafe Wha? midt i hjerte av den berømte kunstnerbydelen. Så en kort tur til Woodstock, nord i staten New York. Der fikk han imidlertid ikke være i fred et sekund til stor plage både for ham og familien. Han likte den lille småbyen, men måtte stikke derifra. Det var vel omtrent på denne tida han lærte seg å hate journalister og bli temmelig folkesky. Muligens av ren nødvendighet. Vi får nesten tro ham når han sier han bare ville være en ganske anonym musiker – skjønt, helt sant er dette nok heller ikke. Artister lever av oppmerksomhet, det gjelder også Bob Dylan, eller Robert Zimmermann som er hans fødenavn.

Disse memoarene er som nevnt oppklarende på flere punkter. Og boka er overraskende folkelig. Dylan framstiller seg som langt unna en sær og snobbete fyr. Hans interesser er på linje med den jevne amerikaner i hans generasjon. Musikknerd – ja, vel, men også opptatt av barneoppdragelse og baseball. Boka har en sirkelkomposisjon. Vi starter i Greenwich Village på begynnelsen av 1960-tallet og slutter der også. Mange i min generasjon mener at dette er Dylans storhetstid, sjøl er han antageligvis slett ikke enig i det. Det er sjelden Dylan er enig med noen som helst. Men at 1960-tallet var hans formative år rent musikalsk, hersker det nok neppe stor tvil om. Så ble han utsatt for en motorsykkelulykke som kunne ha gjort slutt på det hele. Han tok åtte års lang pause, men kom sterkt tilbake. Mer elektrisk enn noensinne.

For alle oss som aldri blir ferdig med Dylan, og fortsatt griper oss i å nynne The times they are a changin’, så er denne boka et must. Men kommer det en del 2? Eller Is it all over now, baby blue?