JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det ble nevnt på et arrangement jeg var på under litteraturfestivalen på Lillehammer i år at mye moderne skjønnlitteratur handler om familien. Og da er det sjelden den lykkelige familien som står i sentrum. Her er det bare å bla opp i Karl Ove Knausgårds eller Vigdis Hjorths forfatterskap – og i mange flere forfatteres. Nå sies det jo dessuten ofte, ikke bare i romaner, men også i virkelighetens verden, at det er «noe» i alle familier. Så lykkelige familier fins knapt. Hermed er du advart.

For denne romanen åpner sånn: «Jeg så aldri foreldrene mine holde rundt hverandre. Eller klemme. Eller kysse. Noen ganger så jeg dem ta på hverandre, pappa som lekte med mamma, i de øyeblikkene han ønsket å være nær henne.» Rita Paramalingam (født i 1993) er for meg et nytt litterært bekjentskap. Dette er hennes andre roman, den første heter «La meg bli med deg» og kom i 2017. Boka ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.  

«Susanna, alene» handler altså blant annet om familien, den besværlige. Det er en jeg-fortelling. Susanna er ei ung jente som raskt blir mer knyttet til sin far enn sin mor. Kanskje var det fordi han forteller henne at hun er mye smartere enn søstrene hennes. Han hadde tre døtre hvor Susanna var eldst, men det er bare henne han viser fram til andre. Sånt virker jo som regel. Moren sier aldri noe sånt. Familien på fem holder til i Halden.

En dag brenner det i huset de bor i. Bare moren og Susanna er av ulike grunner ute av huset, faren og de to andre døtrene omkommer i brannen. Igjen med sorgen står Susanna og moren. For moren blir det for mye, hun klarer ikke å ta seg av Susanna og får hjelp av Susannas farmor. Hun bor imidlertid i Oslo.

Susanna blir kastet inn i et nytt ungdomsmiljø på godt og ondt. Susanna finner seg ikke i hva som helst, men er heller ingen sterk opprører. Skjønt, noe i henne virker - om ikke ødelagt – så noe forstyrret. Hun blir tenåring, mensen dukker opp og gutta både i klassen og utenfor begynner å vise interesse. Romanen inneholder en ganske tradisjonell oppvekstsekvens med festing, sjekking og forelskelser. Samt graviditet og abortering.

Veldig original er denne romanen ikke. Men språket er godt, og det kanskje viktigste er at forfatteren klarer å se livet med en ung jentes blikk. I perioder følte jeg det nesten som jeg leste en ungdomsroman.

En vond scene i denne romanen er da Susanna på en litt dårlig dag tar toget fra Oslo til Halden for å besøke sin mor. Hun kommer uanmeldt, og det går skikkelig dårlig. Familieforhold er vanskelige, og mor-datter er et alltid tilbakevendende tema. Susanna tar toget hjem til Oslo igjen. Og livet har lært henne noe nytt og smertelig. Det har aldri vært lett å bli voksen.

Romanen er tilsynelatende ganske lavmælt. Den inneholder jo flere av de store hendelsene i ei ung jentes liv, men teksten roper dem ikke ut med megafon. Skjønt, mellom linjene aner vi alvorlighetsgraden. Barne- og ungdomsårene er skjellsettende, de blir med deg resten av livet. Vi veit det ikke der og da, men sånn er det. Og en familie kommer vi jo alle ifra.