Johanne Bergkvist

Stortinget vedtok den første arbeidstvistloven i 1915, som etablerte arbeidsretten hvor tvister om tariffavtaler ble ført. Loven hindret likevel ikke at 1920-tallet var preget av arbeidskonflikter, streik og lockout.

I 1921 gikk arbeiderbevegelsen på et sviende nederlag etter storstreik og lønningene ble satt ned.

Høsten 1923 la Jernarbeiderne i Kristiania ned arbeidet i protest mot at lønna på nytt ble satt ned.

Arbeidsretten mente streiken var tariffstridig. Politimester Grundt i Kristiania tiltalte 29 av de streikende jernarbeiderne for forseelse mot loven om arbeidstvister.

31. januar 1924 kom saken opp i meddomsretten, hvor de streikende ble de dømt til bøter på mellom 30 000 og 120 000 kroner. Politimesteren anket da han mente loven ikke ble håndhevet strengt nok.

Formann for Cigararbeidernes forening, Harald Liljedahl slapp av fengsel 30. august 1924 etter 60 dagers fengsel, der tjue av dem var på vann og brød. Hans forsvarer var jurist og kommunist Viggo Hansteen, som ble henrettet av nazistene under andre verdens krig.

arve Skarpmoen, Nasjonalbiblioteket

Frontene var steile.

I mai 1923 ble det brudd i forhandlingene mellom Transportarbeiderforbundet og arbeidsgiversiden. Meglingen slo fast forbud mot arbeidsstans, men 16. januar 1924 gikk 1200 Kristiania-arbeiderne ut i streik. Til sammen streiket 4000 laste- og lossearbeidere i en rekke byer for å hindre lønnsnedsettelse.

Konflikten ble langvarig og bitter.

Myndighetene fryktet at generalstreik ville føre til en revolusjonær situasjon. Kristiania-politiet satte inn organiserte streikebrytere fra Samfundshjelpen til å sperre av havna.

Samfundshjelpen var et arbeiderfiendtlig initiativ fra flere arbeidsgiverforeninger for å organisere streikebryteri med politibeskyttelse.

Transportarbeiderforbundet avviste arbeidsgivernes krav om at fagforeningene opprettet et garantifond i tilfelle ulovlige streiker.

Arbeidsgiverne svarte med lockout. Vinteren 1924 ble 60 000 arbeidere utestengt fra arbeidsplassen.

LO tok ut 13 000 i sympatistreik. Det kommunalt eide firmaet Linnerud og Breiens høvleri hindret arbeiderne å arbeide. Bystyret holdt ekstraordinært bystyremøte 24. mars 1924.

Venstres eneste representant, frøken Helga Helgesen, mente at kommunen måtte stå fritt i arbeidskonflikter, men endte likevel å stemme med Arbeiderpartiets representanter. Bystyret vedtok med 44 mot 40 stemmer at Linnerud og Breien skulle avbryte lockouten.

Journalist og tidligere formann av Kristiania arbeiderparti, Gunnar Ousland, mente 1924 var det alvorligste kampår i arbeiderbevegelsens historie.

7. mai møtte de streikende opp på slottsplassen, og sang Internasjonalen ved Karl Johan-statuen, Einar Gerhardsen fortalte i sine memoarer:

«Men da holdt ikke politiets nerver lenger. Rytterkorpset hadde stått parat på baksiden av slottet. Nå kom de stormende med ryttersjef Brekke i spissen. Rett inn i folkemassen, og de slo med piskene til alle kanter. Det ble vill panikk. Verst gikk det ut over dem som ikke kom seg fort nok unna».

Først langt ut på ettermiddagen ble det rolig, men de neste dagene møtte arbeiderne opp igjen når musikken ble spilt i Studenterlunden, og marsjerte til Youngstorget.

17. mai gikk arbeiderbarna i Kristiania i et eget tog i protest mot lockouten, og det ble større enn det offisielle. 

24. mai kom partene, Norsk Arbeidsgiverforening og LO, til enighet om en løsning på storkonflikten, der både streik og lockout ble besluttet å opphøre. Fra slutten av mai 1924 gikk arbeiderne tilbake til arbeidet etter å ha fått økt lønn.

Streikeleder ved Tiedemanns Tobaksfabrik, kommunist og bokser, Harald Liljedahl, ble 26. mai dømt til hundre dagers fengsel for «overfald paa en arbeidsvillig under optøierne».

Han hadde slått til en streikebryter og tatt med seg revolver på kontorsjefens kontor. Da Liljedahl slapp ut 30. august etter å ha sonet seksti dager, inkludert tjue på vann og brød, ble han hyllet av en stor folkemengde. Folkemassen ble spredt av ridende politi.