Av Miroslaw Bartnik, organisasjonsarbeider i Fellesforbundet avd 600

Med tanke på hva som har skjedd i bransjen de siste årene kan en si at det er et nødvendig steg på veien til et mer seriøst arbeidsliv.

Bemanningsbyråer skulle dekke behov ved manglene arbeidskraft i perioder med produksjonstopper. Økt fleksibilitet for bedrifter i et arbeidsmarked med behov for arbeidskraft. Det var en fin tanke, men fungerte ikke helt som det skulle.

Noen av de arbeidstakerne som tidlig ble ansatt i bemanningsbyråer, fikk fast ansettelse. Seinere kom bransjen med nye arbeidsavtaler hvor arbeidstakere var “fast ansatt uten garantilønn”. Det betydde i praksis at arbeidere fikk lønn når de hadde oppdrag, men det var ingen garanti for når de fikk oppdrag, og dermed lønn.  

Tidligere ga også flere byråer oppdrag for lengere perioder om gangen, men etter hvert ble oppdragene kortere, en uke om gangen er i dag det vanlige. Disse korte oppdragsperidoene skal, ifølge arbeidsgivere, motivere arbeidstakeren. En må jobbe enda mer enn faste ansatte i produksjonsbedrifter for å ikke risikere å miste oppdrag uken etter. En del av arbeiderne som mister oppdrag har ikke en gang rett til dagpenger, så de sitter hjemme uten jobb og uten inntekt. Mange sliter også med utbetaling for hele oppdrag i tilfeller hvor oppdraget blir forkortet etter oppdragsgivers avgjørelse. Bemanningsbyrået tar ikke ansvar, og folk blir stående med mindre jobb og lavere lønn enn de var lovet i oppdragsavtalen.

I 2019, etter press fra fagforeningene, kom det på plass nye regler som skulle rydde opp i bemanningsbransjen. Endelig skulle også ansatte i bemanningsbyråer få faste stillinger! Dessverre var det ikke det som skjedde. De fleste ansatte fikk «faste», men lave stillinger, helt ned til fem prosent i ansettelses-kontraktene. Det betydde også at bemanningsbyråer ikke var forpliktet et arbeidgiveransvar utover en fem prosent-stilling, selv om de ansatte jobbet full tid. Flere av våre medlemmer har blitt satt ned i stillingsprosent, uten noen forklaring eller formell behandling, som en endringsoppsigelse, som loven krever. Ett eksempel var min venn som gikk fra 75 prosent til 20 prosent. Det var snakk om en ansatt som hadde jobbet lenge i bemanningsbyrået, men hvor bedriften en dag ga han ny kontrakt med lavere stillingsprosent.

En fugl i hånda er bedre enn ti på taket sies det, men kravet til en arbeidsplan når en jobber til varierende tider, som alle i byråene gjør, ble ikke fulgt opp. Og ansatte visste fortsatt ikke når de skulle jobbe og når de skulle ha fri. Ille er det også at der det formelt finnes en arbeidsplan, så følges den ikke opp av bedriften. Det har kommet flere henvendelser til vår fagforening fra medlemmer som skulle jobbe i en gitt periode, men i siste liten får de vite at det blir ingen jobb for dem allikevel. Da blir de stående uten jobb og uten inntekt. Hva med dem som ikke er medlemmer i en fagforening? De sitter hjemme uten inntekt og venter på neste oppdrag.

Vår fagforening gjennomførte en spørreundersøkelse blant ansatte i bemanningsforetak og spurte hva slags problemer de møter på i arbeidslivet. Hovedproblemet var brudd på likebehandling av lønnsvilkår. Faste ansatte i bedrifter de var innleid til fikk høyere lønn enn dem. Det er problemet som vi i fagforeningen hører om stadig vekk. Arbeidsmiljøloven beskriver likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår ved utleie fra bemanningsforetak ganske klart, men det er fortsatt flere byråer og innleiere som «misforstår» denne loven.

Et eksempel var et prosjekt hvor det jobbet 20 innleide. De fikk 40 kroner per time mindre enn de fast ansatte i bedriften de var leid inn til, og de gikk glipp av 266 kroner daglig i kjøregodtgjørelse. En av disse innleide var medlem i Fellesforbundet og fikk hjelp med kravet sitt. Samtidig, ut av ren nysgjerrighet, sjekket jeg hvor mye penger bemanningsforetaket sparte på å bryte likebehandlingsprinsippet. Jeg snakket med de 19 ansatte som ikke var medlemmer i fagforeningen, og fant ut at de heller ikke fikk utbetalt differansen i lønn. Denne differansen var til sammen på 1,3 millioner kroner. Det er mye penger som rett og slett ble  stjålet fra arbeiderne. Dette er dessverre ikke et enkelttilfelle, men en type lønnstyveri som foregår daglig i hele Norge. 

Et annet stort problem er manglende arbeidsplan, og dermed overtidsbetaling. Jeg hadde kontakt med 27 ansatte fra et bemanningsforetak i Oslofjord-området, en del av dem var medlemmer i Fellesforbundet. Jeg hjalp dem med lønnskrav som gjaldt overtidsbetaling. Fire av dem har fått etterbetalt 90.000 kroner allerede og 17 venter på utbetaling. Til sammen dreier kravet seg om 710.000 korner. Seks av dem var ikke medlemmer, men de hadde krav på 240.000 bare i overtidsbetaling. 27 arbeidere som fikk utbetalt til sammen 1.040.000 kroner mindre enn de skulle. Nesten 300 arbeidstakere jobber for dette bemanningsforetaket, så omfanget av lønnstyveriet er enormt.  

I fjor tok en gruppe med rotasjonsarbeidere fra et av de store bemanningsforetakene kontakt med meg. De jobber hardt og lange dager på et stort og utfordrende prosjekt på Vestlandet. Men når de egentlig skal ha avviklet friperioden sin, blir de sendt på oppdrag til andre deler av landet. De har selvfølgelig selv et ansvar selv for å på passe på arbeidstiden og HMS, men hvordan kan en bedrift som hevder den er seriøs, holde på sånn?

Vi stilte spørsmål i vår undersøkelse om arbeidere som jobber i bemanningsbransjen hadde prøvd å søke jobb i produksjonsbedrifter. Mange hadde forsøkt å gjøre det, men fikk da til svar at de ikke kunne bli fast ansatt fordi de hadde for dårlige språkkunnskaper eller manglet kvalifikasjoner. De er gode nok til å gjøre jobben dag etter dag, som innleid, men ikke som fast ansatt. Det virker som det å jobbe gjennom bemanningsforetak fjerner alle krav for språkkunnskaper eller kvalifikasjoner. Ren magi!

Problemene jeg beskriver er bare dråper i havet, det kunne lett bli en hel bok hvis jeg skulle fortelle hvert tilfelle av lønnstyveri, brudd på loven, lønnsdumping og useriøsitet jeg har møtt i Norge. Våre medlemmer og andre utenlandske arbeidskamerater på byggeplassene er lei av disse forholdene. De vil behandles som andre i arbeidslivet. De vil være fast ansatt med like, reelle, rettigheter. Bemanningsbransjen har vist over flere år at de ikke respekterer rettferdighet og den norske modellen. Den nye regjeringen har nå en stor sjanse for å vise at de virkelig er på de vanlig folks side, ved fjerne dette A- og B-laget i arbeidslivet. Ting vil ikke falle på plass og fikse seg selv. Nå trenger vi handlinger, vi trenger endringer av lovverket.

Debatt: «Helsevesenet blør penger til bemanningsbyråene»