Ørjan Takle

Det har lenge vært vanskelig å skaffe nok bussjåfører både i Norge og i Europe for øvrig. NHO anslo før pandemien at det er nødvendig å ansette tusen nye sjåfører i året for at vi skal ha nok. Da klarte de tre hundre.

Nå har en uavhengig rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet varslet en kommende katastrofal mangel på bussjåfører særlig i distriktene. Utkantkommuner kan bli nødt til å gjenåpne nedlagte skoler om ingen kan kjøre skolebussene.

Vi har i den senere tid sett helsides avisannonser der man søker pensjonister som kan kjøre buss. Det har avfødt en del humor blant annet på sosiale medier. Og isolert sett virker det ikke spesielt fremoverlent og gjennomtenkt. Men det er dessverre mer fornuftig enn vi setter pris på.

Les også: Uten pensjonistene står bussen. Svaret på problemet er enkelt, mener Jan-Erik

Sannheten er at man må ha en pensjon i bunn for å kunne leve av de deltidsstillingene og delte skiftene man tilbyr bussjåfører i distriktene.

Men kanskje har vi flere sjåfører enn vi tror?

I dag er det fylkeskommunene som har ansvaret for kollektivtrafikken og som bestiller busskjøring. De eier ikke en eneste buss selv. Og ingen av dem kjører buss selv. Likevel sitter de eneveldig i utformingen av kollektivtilbudet. De bestemmer rutetider, avgangstider, ankomsttider, hvor mange seter bussene skal ha, hvilke motor som skal brukes og alt annet helt ned til mønsteret i setetrekket.

Busselskapene konkurrerer om hvem som kan gjøre det fylkeskommunene har bestemt, billigst mulig. Da vi startet med anbudsutsetting av kollektivtrafikken, økte andel tomkjøring med 40 prosent. Det vil si den kjøringen som går med fra og til garasjen og mellom endeholdeplassene uten passasjerer.

Jeg kan ikke tallene fra hele landet. Og jeg tror ikke tallene fra min garasje kan overføres til andre avdelinger ukritisk. Men på min garasje kjører vi 600 meter alene for hver kilometer vi kjører med passasjerer.

Anbudet er på 5.4 millioner rutekilometer i året. Så da kjører vi altså ytterligere 3.2 millioner kilometer alene uten passasjerer. Det tilsvarer 80 runder rundt jorden langs ekvator hvert år uten passasjerer.

Dersom vi noe unøyaktig forutsetter at vi bruker like lang tid på alle kilometerne, så går knapt 100 årsverk på min avdeling med til tomkjøring uten passasjerer.

To av fem årsverk brukes til å kjøre tomme busser. Og det er vi skattebetalere som finansierer dette.

Det er ikke mulig å kjøre buss uten tomkjøring. Vi må nødvendigvis kjøre tomt fra garasjen og til startholdeplassen. Men med en litt mindre detaljert anbudsbestilling ville kanskje busselskapene selv kunne konkurrert om å redusere andel tomkjøring. Kanskje vi på vår garasje kunne kuttet 25–30 runder rundt jorden. Det vil gitt oss minst like mange ledige årsverk også. Kanskje selskapene i samarbeid med sjåførene kunne laget et tilbud som var minst like treffsikkert i forhold til passasjerenes behov?

Fylkeskommunene bør gi fra seg detaljstyringen av kollektivtrafikken til dem som drifter og kjører bussene. For det er jo de som har skoene på og vet hvor de trykker mest. Da kan det hende vi ikke ville mangle fullt så mange sjåfører. Det kan hende det til og med ville gjøre det enklere å rekruttere unge til yrket. Og ikke minst kunne det hende vi ville få flere passasjerkilometer for hver krone.

Skal vi være ærlige, og det synes jeg vi skal være, så er det en nesten umulig oppgave for en fylkesadministrasjon å detaljregulere en bussdrift de selv verken drifter eller kjører. I denne ligningen er det nok kanskje nødvendig å først endre andre tall og variabler enn antall sjåfører alene, for å få regnestykket til å gå opp.

Men da er det viktig at selskapene i anbudskonkurransen premieres for reduksjon i tomkjøring, delte skift, deltidsstillinger og antall busser. At de premieres for andel fagbrev, lav skadestatistikk, kollisjonssikring av blant annet førerplassen, miljøtiltak og lav turnover blant sjåførene. Det er sånne kvaliteter vi ønsker å se hos våre arbeidsgivere. Og det er sånt som kan være med å rekruttere nye sjåfører. 

Aktuelt: Norge skriker etter bussjåfører, men nekter ukrainske flyktninger å sette seg bak rattet