Lars West Johnsen, kommentator i Dagsavisen

September 2021. Den norske befolkningen hadde avgitt sin dom over den sittende Høyre-regjeringen og deres makkere. Borgerstyret var kastet ut av regjeringskontorene med et myndig adieu. Bortvist, utvist og henvist til Stortingets bakerste benker.

101 mandater kunne den utvida norske venstresida slå seg på brystet med. Et historisk stort ikke-borgerlig flertall på Stortinget. En svært tydelig tilbakemelding til statsminister Erna Solberg og hennes åtte år lange høyreregime.

Rødt fosset inn med åtte representanter og det lå revolusjon i lufta. En reell mulighet til å bygge et nytt Norge. En grunnmur for framtida. Jonas Gahr Støres gjeng på 101 mot Erna Solbergs 68 representanter. Det var rått parti.

Spoler vi fram til denne uka, april 2024, er rollene snudd. Det er norsk høyreside som styrer showet. Aller mest ved ikke å gjøre all verden. De to regjeringspartiene som sprang ut av de 101 representantene, kunne denne uka så vidt skrape sammen 25 prosent på FriFagbevegelse sin måling. Det betyr altså at tre av fire velgere ikke har tillit.

Det ble nasjonal nyhetssak av at lederen for Fremskrittspartiets ungdom ønsker seg plass på Stortinget. Men det ble enda større saker av tenåringer i Rød Ungdom som svermet for Lenin og bønder som svingte ljåen mot bondepartiet.

Historisk mulighet eller ei, det måtte gå som det alltid går: Venstresida ble mest opptatt av seg selv. Av hvem som er mest rettroende. Av krangling innad i familien.

Det virker å være en naturlov, som da sosialdemokrater og kommunister var mer opptatt av hverandre enn av å mobilisere mot fascismen på 1930-tallet. Det råder en patologisk evne blant dem til å gjøre det beste (idealene!) til det godes (regjeringens politikk?) problem.

Pragmatikken som preget Erna Solbergs åtte år, evne og vilje til å svelge kameler og kompromisse, fins ikke på venstre blokk. Denne uka var påstander om høyreavvik i egne rekker tilbake. Samtidig som det reelle ytre høyre bykser fram.

Motstanden fra regjeringens naturlige opposisjon på den andre sida av politikken har rammet den langt mindre enn bråket bakfra i egne rekker. Fra Rødt, og ikke minst fra budsjettpartner SV. Og som alltid innad i Støres Arbeiderparti, maktkamper og mangel på lojalitet.

Hvis det var valg i dag, ville Senterpartiet og Arbeiderpartiet på FriFagbevegelse sin måling ha tapt 29 mandater. Mens Rødt og SV ville vunnet 10 nye. Det kan de kanskje juble for, men det vil bety maktskifte i Norge. Få år etter den rødgrønne brottsjøen i 2021 vil landet kunne få en ny blåblå regjering.

Norsk venstreside har i så fall søla vekk et uvanlig godt utgangspunkt. Og kollapsen begynte på Hurdal da SV, Sp og Ap prøvde å finne sammen.

Men noen i trioen var mer opptatt av å dyrke motsetningene. Sp ville ikke ha med SV. Fulle av seg selv etter å ha flydd høyt på målingene i lang tid, avviste de partiet.

Resultatet var en mindretallsregjering av Ap og Sp, med et fornærmet SV og markeringskåte Rødt, anført av den mesterlige, men også for Ap marerittaktige Mímir Kristjánsson, som intern opposisjon.

Den manglende viljen til å være konstruktiv på Hurdal, har hjemsøkt regjeringen og de ikke-borgerlige siden. Det la grunnlag for kaos og en tofrontskrig regjeringen ikke har hatt krefter til. Det kunne og skulle vært unngått.

Den siste uka har venstresida nærmest implodert. SVs store profil Kari Elisabeth Kaski annonserte at hun gir seg i politikken, og avslørte tøffe tak internt. Også nestleder Torgeir Knag Fylkesnes vurderer å trekke seg. Det samme gjør veteranen Ingrid Fiskaa. SV vil svekkes. Fra før er det klart at tidligere leder og partikoloss Audun Lysbakken ikke tar gjenvalg.

En generasjon er borte, store talenter fikk aldri ut sitt potensial. Denne generasjonen skulle brukt sine krefter i posisjon, ikke i opposisjon. Og nå orker de ikke mer. Det ville vært en annen historie hvis de hadde fått energi fra å lede landet.

Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol fikk sparken som helseminister sist fredag, og gikk ut døra uten å takke sin sjef Støre for sjansen. Men benyttet muligheten til å mer enn antyde at hun har 20 prosent av partiets medlemmer i ryggen. Og at hun er en mektig aktør i Støres parti. På Stortinget sitter det snart et fotballag med snurte eksstatsråder.

Hva med Senterpartiet, som stengte døra for SV og i praksis bestemte at landet – etter en historisk kraftdemonstrasjon − skulle ledes av en mindretallsregjering? De har brukt uka på å krangle med sin egen grasrot. Først etter dager med dårlig presseomtale kom de bøndene i møte.

Det tvinger fram spørsmålet om hvorfor − når det åpenbart var mulig å innvilge bedre vilkår − dette ikke ble avgjort på et bakrom før det ble atter en offentlig scene der regjeringen gir etter for press?

Kommentar: Se og lær, Jonas Gahr Støre

Og hvis ikke det var nok intern-offentlig støy, benyttet også partiets eks-nestleder Ola Borten Moe uka til å gjøre hauk av seg og tale tidligere regjeringskollegaer midt imot og oppfordre Israel til å angripe Iran. På Dagens Næringslivs førsteside.

Samtidig altså som forsvarsministeren fra eget parti og statsminister Støre jobber døgnet rundt for å roe ned situasjonen i Midtøsten. Det er fristende å legge inn en emoji som viser sprengt hode i teksten her.

Splittelsen i Rødts ungdomsgenerasjon Rød ungdom kan vanskelig skyldes på følgefeil fra Hurdal, men illustrerer på utsøkt vis hvor absurd det kan bli når man aller mest er opptatt av å krangle internt. Partiet ble kuppet av ungdom som hyller Hamas, væpna revolusjon og Lenin.

Ungdommens dårskap går nok over. Men de klarte å åpna døra til gamle dagers iskalde venstreekstremisme. Gufset fra 1970-tall og AKP(ml) som dagens voksne i Rødt har jobbet iherdig for å komme seg unna, innhentet partiet igjen. Venstresida er sin egen verste fiende.

De unge røde kommer sikkert på modnere analyser av samfunnet, og den nye nestlederen har klokt nok fjernet bildet av seg selv med automatvåpen fra sosiale medier. Men de mange lillavelgerne som har forsvunnet til Høyre eller gjerdet siden 2021, og som Arbeiderpartiet må vinne tilbake, er nok ikke imponert over hva selskapet Støre er avhengig av.

Historien gjentar seg. Høyresida kan spasere ballen i mål mens det andre laget krangler om lagoppstilling og spillestil.

Kommentar: Frp strutter av selvtillit. Sylvi Listhaug har truffet tidsånden