Marius Brufjell 

Reiselivskoordinator, Oslo

Å gjøre endringer kan være bra. Det gjelder bare å definere hva som skal være samfunnsoppdraget først.

Hvilket togtilbud og hvilken jernbane vil vi ha? Hvilke tiltak må vi implementere for å komme dit?

Dette er sentrale momenter som bør sette retning for utvikling av jernbanen først og fremst.

Vi kan ikke gjøre alt, overalt og samtidig. Nye tider krever kloke prioriteringer. Samfunnsutviklingen gjør det nødvendig å tenke i nye baner.

Å prioritere betyr å velge. Prioriteringens kunst må frem fra glemmeboka. Nå er det toget sin tur.

I den mye omtalte «sløseridebatten», kan mye nevnes. Å spare med en hånd, for deretter å bruke enda mer med den andre, og samtidig redusere effekten av pengebruken, har blitt en slags ny normal.

Mange eksempler er nevnt. Stad skipstunnel blir flittig brukt. Et eksempel der mulighetene forringes i takt med kalenderen, er oppsplittingen av jernbanen.

En utfordrende situasjon har gått fra vanskelig til veldig mye verre, selv med betydelig høyere pengebruk.

Det er ikke hvor mye penger som bevilges, men strukturer, prioriteringer og hvordan pengene brukes, som er det viktigste.

En krone er ikke en krone, når den brukes flere ganger og effekten reduseres.

Mer enn tidligere er det viktig å tenke helhet, kontroll med ressurser og infrastruktur, for best mulig effekt for samfunnet.

Siden åpningen av jernbanen i 1854, var det tanken om å bygge landet og binde folk sammen som var det viktigste.

Med tidligere statsminister Erna Solberg fra Høyre, ble andre verdier styrende. Det ble vedtatt både jernbanereform og ny jernbanepakke 4 fra EU. Pakken ble en del av norsk lov, selv om Norge står utenfor EU. 

Mantraet var å splitte opp jernbanen for å gjøre den kostnadseffektiv, etter et ønske om å kunne gi et bedre tilbud til passasjerer og gods.

Flere selskaper i jernbanesektoren ga flere direktører enn før. Dette gir dyrere drift. Jernbanen parteres ihjel.

Store protester kom. Transportøkonomisk institutt, jussprofessorer ved Universitetet i Oslo, Nei til EU, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, og jernbanens egne – med lokomotivførerne i front.

Alle sa høyt nei til å dele opp og privatisere jernbanen. Argumentet var: Politikerne parterer jernbanen i hjel.

Jussprofessor Christoffer Conrad Eriksen ved Universitetet i Oslo, stemte i med en betenkning.

Som om ikke det var nok, så har selveste Riksrevisjonen slått fast at jernbanereformen har virket mot sin hensikt.

Det er underholdende å lese tidligere statsminister Erna Solberg si at vi måtte slå sammen kommuner og fylkeskommuner for å få på plass stordriftsfordeler og best mulig ressursutnyttelse.

Så fint at dette gjelder for lokaldemokratiet. Gjelder ikke det samme for jernbanesektoren?

Solberg slo sammen kommuner for å spare penger. Jernbanen skulle splittes. Da ble det dyrere og dårligere drift – dynamisk argumentasjon for å nå et ideologisk mål.

Ap, sammen med SV og Senterpartiet, lovet en ny retning. Jernbanen skulle på skinner. Vi skriver 2025. Hva er status?

Vel, det er eksempler på togsett som faller fra hverandre fordi vedlikeholdet er sparsomt. Jernbanereformen fra Høyre er som kronisk sand i maskineriet.

Hva med å heller kalle en spade for en spade, og si:

Beklager at toget ikke går. Dette er ikke godt nok.

Vi skal sette oss ned og ha en vurdering av sektoren og komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak i løpet av høstsesjonen, som kan få jernbanen på skinner. 

Å lytte til jernbanens egne kan være en god start.

Hva med å si: Nå er det toget sin tur. Det handler om prioriteringer. Gjør det ikke? Tog i rute er mulig. 

God reise!