Steinar Rasmussen

Norge defineres som et av de rikeste land i verden per innbygger, og de siste par årene har vårt land tjent milliarder på gode olje- og gasspriser.

I tillegg har staten og det offentlige tjent milliarder på salg av strøm, selv om noe av dette har blitt ført tilbake gjennom strømstøtte til private husholdninger.

Samtidig som milliardene strømmer inn i velferdsstaten, så stiger antall fattige i Norge.

Det påpekes at støtteordningene er forsterket etter regjeringsskifte, noe som er helt riktig. At støtteordningene er blitt bedre er bra, men det hjelper lite når prisene stiger mye mer. Samtidig har vi fått en enorm renteøkning på kort tid, og som spiser veldig mye av budsjettene til den enkelte familie.

Renteøkningene er styrt hovedsakelig av det som foregår utenfor Norges grenser, og ikke på grunn av reallønnsøkninger eller prisstigninger grunnet interne, norske forhold. LOs sjefsøkonom har advart mot de enorme renteøkningene til Norges Bank det siste året. Økningene samsvarer ikke med frontfagsmodellen og for å sikre full sysselsetting.

Vi kan slå hverandre i hjel med argumenter for hvorfor kostnadene har blitt så enorme, men det hjelper så lite for alle dem som sliter med økonomien i hverdagen.

Flere av dem som tidligere ble definert som middelklassen står nå i fare for å havne i matkøer og vil kunne trenge sosialhjelp fra det offentlige.

Det kan være flere årsaker til at noen havner i en vanskelig økonomisk situasjon. En kan miste jobben, bli permittert i lengre perioder eller bli syk. Dette kombinert med veldig høye priser på drivstoff, strøm, matvarer og andre ordinære varer tærer veldig sterkt på den enkeltes økonomi. På toppen av dette kommer den enorme renteøkningen de aller fleste har fått merket på kroppen.

Hvorfor skal det være så vanskelig å eliminere fattigdomsproblematikken i Norge, når norsk økonomi aldri har vært så solid som nå?

Det mangler ikke med tekniske bortforklaringer som inflasjonsmål, rentespøkelser mm. Selv sentrale økonomer er uenige om hva virkningene av sterkere støtteordninger vil bety for prisstigningen og rentenivået.

Enkelte økonomer mener at enda bedre støtteordninger vil ha marginal påvirkning av prisstigning og rentenivå. Det som er sikkert er at økonomien til mange tusen familier står i fare for å falle i grus, og da hjelper det så lite med de tekniske bortforklaringene som kommer fra politikere.

Samtidig med at mange tusen mennesker sliter med sin privatøkonomi, så bevilger regjering og storting mange milliarder til andre formål.

Så kan en lure på hvorfor det er så enkelt å dele ut milliarder til visse formål, mens det er umulig å gi milliarder for å eliminere fattigdomsproblematikken i Norge.

Kanskje en skal lytte til hva den tidligere Statsminister i Sverige Olof Palme sa; «politikk er å ville». For det er akkurat dette det handler om.

Kan en benytte flere titalls milliarder til forskjellige formål, så bør det være enkelt å heve standarden til de som har aller minst i Norge. Et kraftig løft for dem som trenger det mest vil koste en brøkdel av hva det tidligere er bevilget til andre formål.

Dersom de mange tusen familier og enkeltpersoner skal få en verdig hverdag må inntektsnivået økes, slik at økonomien for den enkelte familie og person blir høyere enn det som defineres som fattigdomsgrense i Norge.

Det hviler derfor et ansvar på dagens regjering, med støttepartier, for å få dette på plass. LO bør i den sammenheng legge mye mer press på dagens regjering.