JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Pensjonistalder:

«Flere må jobbe lenge for at velferdsstaten skal bestå. Men hvem skal jobbe lenger?»

Flere jobber etter fylte 62, men økonomien kan tvinge enkelte til å jobbe lenge, skriver Fafo-forskeren.

Flere jobber etter fylte 62, men økonomien kan tvinge enkelte til å jobbe lenge, skriver Fafo-forskeren.

Illustrasjonsfoto: Petter Pettersen

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
Vi får stadig høre at flere må jobbe lenger om vi skal redde velferdsstaten. Men gjelder det alle? Og hva er lenge nok?

Andelen pensjonister øker og blir eldre enn før, samtidig som andelen yrkesaktive synker. Det stemmer også at det blir flere over 62 år i årene som kommer. Det er også færre i arbeid mellom 20 og 62 år nå enn tidligere. Vi lever også lenger enn før, og forventet levealder øker stadig.

Forskjell i levealder

Alle lever imidlertid ikke like lenge. Kvinner lever i gjennomsnitt noe lenger enn menn, selv om avstanden krymper, og de med høy utdanning lever lenger enn de med mindre utdanning.

Myndighetenes svar på utfordringen har vært at vi alle må jobbe lenger eller, rettere sagt, at flere må jobbe etter passerte 62 år.

Antall år i arbeid varierer etter utdanningslengde, og de fleste av dagens 50- og 60-åringer har videregående, fagbrev eller grunnskole som høyeste utdanning. Det gjelder over sju av ti. Ikke overraskende har de fleste derfor tradisjonelle arbeideryrker. De jobber som industriarbeidere, lagerarbeidere, sjåfører, anleggsarbeidere, bygningsarbeidere, håndverkere, butikkmedarbeidere og lignende. Nesten hver åttende sysselsatte mann over 54 år er for eksempel industriarbeider.

De fleste av disse begynte å jobbe når de var mellom 16 og 20 år gamle, og har jobbet over 40 år, og enkelte opp mot 46 år, når de runder 62. Tilsvarende vil de som har høyere utdanning og først startet sin karriere i midten av 20-åra ha jobbet 5 færre år i snitt ved samme alder.

Dansk tidligpensjon: Nå får slitne dansker som har jobbet lenge «Arne-pension»

Jobber med belastning

Hvor lenge en klarer og bør jobbe avhenger selvfølgelig også av hva slags jobb en har; hvor belastende den er og hvordan helsa er. Selv om mange av de tyngste løftene nå er borte, har én av fire norske arbeidstakere yrker hvor en stor andel eksponeres for flere mekaniske og psykososiale risikofaktorer. Operatører i industrien er for eksempel betydelig grad utsatt for mekaniske eksponeringer med helserisiko. Det er da også en overhyppighet av sykefravær knyttet til muskel- og skjelettplager i flere mannsdominerte manuelle yrker.

Likevel, er det nettopp menn i manuelle yrker i privat sektor, det vil si menn i tradisjonelle arbeideryrker, de som har kortere levealder, mer helsefarlig arbeid og gjerne mer enn 40 år i arbeid når de runder 62 år, som i all hovedsak har valgt å jobbe noen år ekstra. Og i motsetning til hva myndighetene forventet, eller ønsket, har mange samtidig tatt ut pensjon, selv om det medfører lavere årlig pensjon livet ut.

Fikk du med deg denne? Krister (45) har vært industriarbeider i 27 år. Før han går på jobb, smører han albuen med smertestillende

Økonomi veier tungt

Jeg intervjuet en del av disse i 2018. Alle var fortsatt i arbeid og de fleste hadde tatt ut pensjonen. På direkte spørsmål om hvorfor de hadde valgt å fortsette etter at de hadde tatt ut pensjon, oppga de fleste økonomiske grunner. De ville nedbetale gjeld eller ønsket å spare.

Selv om begrunnelsene varierte, la de fleste vekt på behovene her og nå, tryggheten ved å kunne nedbetale gjeld og ønske om å ha noe penger på bok både nå og når de ble fulltids pensjonister, samt at pensjonspenger de hadde tatt ut var deres og kunne arves av kone og barn. Det var også først nå når de hadde full lønn i tillegg til pensjon at de opplevde å ha så høy inntekt at de kunne gjøre nettopp det – spare. De ekstra pensjonskronene i tillegg til lønna ga dem også en følelse av økonomisk frihet de tidligere ikke hadde hatt.

65 – det nye 62?

En spørreundersøkelse blant 2500 63-73-åringer i privat sektor fra 2021 bekrefter også dette. Undersøkelsen som blir utgitt på nyåret viser dessuten at de fleste som fortsetter, jobber to-tre år ekstra før de går av. 65 synes for en del å ha blitt den nye avgangsalderen. De ekstra årene er imidlertid ikke like frivillig for alle, da en del oppgir at de trenger lønnsinntektene for å klare seg.

Av dem som jobbet etter fylte 67 år, var en stor andel selvstendig næringsdrivende og hadde vært det store deler av yrkeslivet. Mange av disse hadde heller ingen fast stilling og jobbet oftere deltid. Og etter fylte 70 synes småjobber, vikariater og ekstrajobber å være det vanlige blant ansatte som fortsatt var i jobb, det vil si arbeid de tok når de har lyst og overskudd til det.

Avtalefestet pensjon: Skal flere få ekstrapensjonen AFP? Snart får du svaret

Jobber med dårlig helse

Med andre ord, kan reformen se ut til å ha fungert etter hensikten ved første øyekast, da flere jobber etter fylte 62. Det er imidlertid ikke de med færrest år i arbeid som først og fremst jobber lenger, men dem med flest år i arbeid i utgangspunktet.

Reformen ser dessuten ut til å ha fristet litt for mange til å ta ut pensjonen tidlig, selv om de er i jobb, noe som vil føre til en relativt lav inntekt når de senere blir fulltids pensjonister.

I tillegg ser det ut til å være en del som føler seg tvunget til å fortsette i arbeid av økonomiske grunner, selv om helsa er skral og arbeidet føles tungt. Hva gjør vi med det?

Annonse

Flere saker

Annonse