Kristine Nergaard og Anne Mette Ødegård, forskere ved Fafo

Tirsdag leverte Arbeidsinnvandringsutvalget sin utredning til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen.

Utvalget engasjerte Fafo til å finne ut hvordan det står til med organisasjonsgraden blant arbeidsinnvandrerne.

Å få flere arbeidsinnvandrere til å fagorganisere seg er viktig for å ivareta den norske arbeidslivsmodellen også i årene framover. Og, ikke minst, for å sikre østeuropeiske arbeidstakere samme betingelser som norske arbeidstakere har.

Lav organisasjonsgrad har vært et gjentakende tema og skapt bekymring i årene med stor arbeidsinnvandring etter den store EU-utvidelsen i 2004.

I Norge er den totale andelen fagorganiserte på rundt 50 prosent, en andel som har holdt seg stabil gjennom mange år. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike deler av arbeidslivet.

Totalt varierer organisasjonsgraden for hele den norske arbeidsstokken fra 85 prosent blant statsansatte til 19 prosent av arbeidstakerne innenfor overnatting og servering.

Følger mønsteret

Arbeidsinnvandrere følger i stor grad mønsteret til arbeidstakere med norsk bakgrunn.

Det vil si at i de delene av arbeidslivet som har høy organisasjonsgrad generelt, er det også mange arbeidsinnvandrere som velger å organisere seg. For eksempel er 65 prosent av de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne som er ansatt i offentlig sektor fagorganisert.

Utfordringen er at arbeidsinnvandrere er overrepresentert i bransjer med generelt lav organisasjonsgrad og tariffavtaledekning.

I bransjer med stor arbeidsinnvandring, som bygg og anlegg, industri, forretningsmessig tjenesteyting (som blant annet inkluderer bemanningsbransjen og renhold) og transport, er organisasjonsgraden for arbeidsinnvandrere dessuten 10-20 prosentpoeng lavere enn for arbeidstakere uten innvandringsbakgrunn.

I handel, overnatting og servering er det derimot ikke særlig forskjell mellom gruppene, selv om det er en fattig trøst. Her er organisasjonsgraden nemlig lav for alle grupper.

Mye lest: Da Lina kom til Norge og fikk jobb, ville ingen snakke med henne

Botid har betydning

Sammen med hvor lenge man har bodd i Norge, er erfaringen at når arbeidsinnvandrerne innlemmes i den organiserte delen av arbeidslivet, blir mange også fagorganisert.

Tallene viser at sannsynligheten for å bli organisert øker, ikke overraskende, med antall år med bosetting i Norge, både for menn og kvinner.

I denne sammenhengen må det påpekes at våre tall kun omfatter arbeidsinnvandrere som har bosatt seg her.

Det er all grunn til å tro at det er en enda lavere andel fagorganiserte blant de mange som pendler fra hjemlandet (ikke-bosatte). Denne gruppa vil trolig se på oppholdet som midlertidig, og ha mindre interesse for å melde seg inn i en fagforening.

Fra arkivet: Da pakistanerne kom i 1971, fryktet nordmenn for jobbene. Her er Ahmads historie

Blir ikke spurt

Blant uorganiserte arbeidstakere generelt, er den viktigste begrunnelsen at man ønsker å forhandle lønn selv, eller at man får de samme fordelene uten å være organisert.

Dette er sikkert også med på å forklare hvorfor arbeidsinnvandrere unnlater å organisere seg.

En spørreundersøkelse blant bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrere gjennomført av Fafo i 2021, viste imidlertid at fagbevegelsen kan ha mye å hente.

Nesten 30 prosent av arbeidsinnvandrerne som var på arbeidsplasser med tillitsvalgte i privat sektor svarte at de ikke hadde blitt spurt om å bli medlem.

For mange er fagbevegelsen, slik den fungerer i Norge, ukjent. Det er derfor ekstra viktig med godt vervearbeid.

Historie: På 70-tallet presset fagbevegelsen på for innvandringsstopp. LOs arbeid var preget av en slags fargeblindhet, ifølge historiker

Svekket arbeidslivsmodell?

Hvis vi ser på alle arbeidsinnvandrere, inkludert de som kommer fra andre land enn Sentral- og Øst-Europa, er andelen fagorganiserte om lag 20 prosent lavere enn samlet organisasjonsgrad.

En sentral forklaring er trolig at mange arbeidsinnvandrere ikke ender opp i faste og langsiktige kontrakter i virksomheter med tariffavtale og tillitsvalgte.

De integreres med andre ord ikke fullt ut i det norske arbeidslivet, og kan gå glipp av rettigheter som vi andre tar for gitt.

Vår arbeidslivsmodell er avhengig av at et tilstrekkelig antall arbeidstakere og arbeidsgivere er organiserte for å oppnå høy tariffavtaledekning og en koordinert lønnsdannelse.

Lokalt partssamarbeid er dessuten basert på et oppegående tillitsvalgtapparat, som også kan opptre som «vaktbikkjer» når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår.

At færre deltar svekker forutsetningene for å hindre lavlønnskonkurranse, sikre forsvarlige arbeidsbetingelser og medbestemmelse for arbeidstakere som trenger fagbevegelsen aller mest.

Dette illustrerer også av at det særlig er i bransjer med mange arbeidsinnvandrere at allmenngjøring av tariffavtaler og andre myndighetstiltak er iverksatt.

Verving av arbeidsinnvandrere er derfor noe som bør komme langt opp på fagbevegelsens prioriteringsliste.

Oppgaven med å vise fram betydningen av fagorganisering og tariffavtaler går dessuten også til arbeidsgiverne!