Lars West Johnsen

Spørsmålet regjeringen og venstresida må stille seg i den evige debatten om formuesskatten må være: Vil vi ha rett eller få rett?

Formålet med formuesskatten er å hente inn penger fra samfunnets rikeste til omfordeling. De formuende må være med og betale for velferdsstat og fellesskap. Det er nok nesten alle i dette landet enige i. Vi må alle bidra etter evne.

Det er derimot stor uenighet om hvordan. Den norske formuesskatten er en rød klut for høyresida, for NHO og norske eiere.

Den påstås å hemme norske selskaper når eierne må betale skatt av traktorer og lagerbygg, uansett om butikken tjener penger eller ikke. For dem på den andre siden er den tilsvarende symboltung: De rikeste skal betale og vi må unngå nullskattytere.

Det siste er destruktivt og åpenbart ikke bra for skattemoralen.

Men la det være helt klart, formuesskatt slik den er innført her hos oss er unik. Ifølge Skatteetaten har «de fleste land, for eksempel Sverige, Danmark og Italia, ikke formuesskatt». Skatteutvalget som la fram sine funn i desember, skriver «Norge er ett av få land med formuesskatt».

Sånn, da var det på plass. Du kan like den, men det er en sær skatt. Så sær at den bare gjelder norske eiere. Utenlandske slipper.

Formuesskatten er ren nasjonalromantikk.

Og vi virker helt opphengt, vi har nærmest et psykotisk forhold til den. De siste 20 årene har «formuesskatt» (med én og to s-er!) blitt omtalt nesten 60.000 ganger i norske skriftlige medier. Med klare topper ved stortingsvalgene.

Andre skattetyper som vi vel burde ha diskutert like mye, er ikke i nærheten.

Man skulle tro «selskapsskatt» var mye omtalt? Knappe 12.000 ganger. Hva med «utbytteskatt»? Det må da være en het potet. Nja, 6000 ganger. «Arveavgift», da? Det gjelder jo virkelig oss alle. Næh, 16.000 omtaler siden 2003.

Formuesskatten er altså den ubestridte monarken blant skatter. Det har åpenbart gått ideologisk prestisje i den. Så mye at den har blitt selve bildet på at det ER politiske forskjeller i Norge.

Formuesskatten er en politisk pingpong og en medial kjæledegge, og retorikken rundt den har blitt ganske så heftig. Til de grader at folk med penger føler seg uglesett og mobbet når de skal tas og det kan rykes og reises. Vi må nesten tro dem på det de sier. Og ingen vinner på at de drar til Sveits.

For høyresiden er skatten en vinnersak de nå melker for alt den er verdt i opposisjon, og vinner stort på, skal vi tro meningsmålingene og gjennomslag i mediene.

Akkurat som den var det for Arbeiderpartiet når de kunne love å sette den opp bare de fikk fjerna Erna. Fagfolk sier ulike ting om den. Og de ulike politiske sidene kan plukke rapportene om formuesskatten som det passer dem best.

Vinnerargumentet nå er at skatten koster arbeidsplasser. Det går rett hjem.

Sånn går årene. Fram og tilbake, opp og ned i satser. Fra destruktiv til livgivende, alt avhengig av hvem man spør. Hva om man ble enige om å fjerne den? Kall det en blindvei, og bruk alle de andre skattbare veiene i stedet.

For poenget til slutt må være å sikre inntekter til å drifte samfunnet, men også drive omfordeling for å bremse ulikhetene i samfunnet.

Derfor burde regjeringen heller bestemme seg for å la symbolikken fare. Kill your darlings, Støre. Stryk formuesskatten, som land vi ellers liker å sammenligne oss med har gjort, og hal inn skattemilliardene fra alle de andre kildene. For det er veldig godt å være rik i dette landet. For godt.

Skatteutvalget tilbyr et veikart, som nå er ute på høring med frist rett over påske. Der pekes det på urimeligheten i at Norge, og dette er like unikt som formuesskatten, ikke har arveavgift.

Den forsvant med den blåblå regjeringen i 2013, for aldri igjen å bli sett. Heller ikke hos Arbeiderpartiet eller regjeringen. Partiet mener arveavgiften i liten grad traff de med de største formuene. Ikke ett ord om arv i Hurdalsplattformen.

Men dra til satsene og øk bunnfradraget, la de med de største formuene betale arveavgift når nye generasjoner skal få enorme verdier rett i fanget. Og bruk de kloke hodene i Finansdepartementet til å tette smutthullene.

Gjør det samme med eiendom. Norge er blant landene med lavest eiendomsskatt. Dra til satsene og øk bunnfradraget, la de med de største eiendommene betale. Det er også mulig å dra opp den lave selskapsskatten bedriftene betaler og øke utbytteskatten.

Ta de rike? Regjeringen vurderer nå en exit-skatt slik at det ikke lenger skal være mulig å tjene seg rik i og på Norge, og så dra uten å legge igjen en fornuftig andel i skatt.

Regjeringen har tatt initiativ til tøffere skattlegging av såkalt privat konsum i selskap − bruk av båt, helikopter og eiendom − og tatt vekk den vanvittige femårsregelen som gjorde at kapitalgevinster ble unntatt beskatning etter fem år i utlandet.

Veiene er mange for å ta inn skatt til fordeling, til prinsipiell omfordeling og for å unngå at noen blir nullskattytere. Men nå stanger den store debatten i formuesskatt. Vi må videre som samfunn.

Skatteutvalgets utredning «Et helhetlig skattesystem» bør utløse en større diskusjon som må ende i formuesskattens endelikt, men også i et mer rettferdig skattesystem. Det vil være å få rett.

Kronikk: «Det er ikke rikfolk som betaler mest skatt i Norge»