Yury Zelentsov, leder av Frelsesarmeens fengselsarbeid

Frelsesarmeens fengselsarbeid har et 100 år gammelt samarbeid med Kriminalomsorgen.

Sammen har vi erfart utviklingen av kanskje verdens beste ordning som både møter samfunnets krav om lov og rett, men også tar hensyn til de menneskene som har begått lovbrudd.

Det at norsk kriminalomsorg har hovedfokus på rehabilitering, er ganske unikt i verdenssammenheng.

Det er en grunnholdning som Frelsesarmeen støtter i aller høyeste grad, og som vi fortsatt ønsker skal være retningsgivende for innholdet i soning i norske fengsler.

NFF-magasinet har tilbudt politisk ledelse i Justis- og beredskapsdepartementet å svare på dette innlegget.

Alvorlig situasjon over tid 

Frelsesarmeen er særlig svært bekymret for den lave bemanningen, for når det gjelder rehabilitering og straffegjennomføring skal de bygge på de viktige prinsippene nevnt i Stortingsmelding 39:  

«Hovedmålene for straff og for kriminalomsorgen er på den ene siden sikkerhet og samfunnsbeskyttelse og på den andre siden rehabilitering og tilbakeføring. Samfunnsbeskyttelsen er avhengig av god rehabilitering og tilbakeføring. God sikkerhet under straffegjennomføring er nødvendig for å drive et effektivt og godt rehabiliterings- og tilbakeføringsarbeid.» 

Vi ser derimot at budsjettkuttene, særlig det siste tiåret, gjør at prinsippene i ovennevnte melding ikke lar seg forene. Dette gir mange negative konsekvenser for innsatte og ansatte, men også for storsamfunnet.  

Kronikk: Fengslene slår sprekker. Svarene fra justisministeren føles som tåkeprat

Hva Frelsesarmeen erfarer i norske fengsler 

1. Vi ser en uheldig trend til at høyt kvalifiserte, erfarne og engasjerte ansatte i fengslene slutter og finner andre yrker. Det kan være mange årsaker til det, men vi ser det i sammenheng med at mindre soningsenheter har blitt lagt ned og innsatte nå samles i større fengsler. 

2. Vi ser at ansatte blir overbelastet og får ikke tid til å se enkeltinnsatte. Situasjonen med flere innsatte og færre ansatte fører til en svikt i dynamisk sikkerhet, mindre samhandling og relasjonsbygging. Overbelastningen over lengre tid fører til fysisk og psykisk sykdom blant fengselsbetjentene, som ofte opplever å ikke få nødvendig støtte til riktig tid, noe som igjen har negativ ringvirkning for de innsatte.   

3. Vi ser at flere fengsler er nødt til å foreta kutt i program og innhold på grunn av altfor lav grunnbemanning. Dette medfører også kutt for pårørendes besøk i helgene, som for mange er den eneste tiden de har mulighet til å besøke. Når en forsørger er i fengsel, må den andre ofte jobbe ekstra timer for å klare seg økonomisk. Det at barn ikke får mulighet til å se foreldrene sine er noe vi reagerer særlig sterkt på. 

4. Vi ser at kutt i tilbud og programvirksomhet påvirker rehabiliteringseffekten negativt. Dette mener vi er risikosport for samfunnet med tanke på gjentakelsesfare. Når de som har begått lovbrudd er ferdig med soning og skal løslates, ønsker samfunnet at de kommer tilbake som fullverdige samfunnsborgere. At disse menneskene kommer til å bli mine og dine naboer er noe vi aldri bør glemme. Frelsesarmeen mener derfor at vi som samfunn må investere i bærekraftig rehabilitering gjennom fullgode tiltak og forskjellige program under soning. 

5. Vi ser at på grunn av bemanningssituasjonen blir det mer innlåsing, noe som rammer de mest sårbare hardest. Det fører til økt isolasjon, frustrasjon og sinne hos innsatte. Samtidig øker risikoen for selvmord. Hvert selvmord er et selvmord for mye. At det forekommer selvmord i fengslene, mener vi viser at det er noe grunnleggende feil med måten man tar vare på de svakeste av de innsatte.                                                                

6. Vi ser at innsatte med diverse psykiske lidelser og kognitiv svikt kommer til soning uten å få nødvendig helsefaglig oppfølging. Noen av disse virker ikke å være i en forfatning som tilsier at ordinær soning i fengsel er forsvarlig. Vi har for eksempel sett innsatte, som på grunn av demens eller psykose, ikke forstår hvorfor de soner. Dette er personer som kan ha behov for annen oppfølging. 

7. Vi ser at flere omsorgsoppgaver gis til fengselsbetjentene og som fører til et høyere frafall og større gjennomtrekk blant de ansatte – noe som igjen bidrar til både et dårligere arbeids- og soningsmiljø. Våre fengselskapellaner erfarer at den psykiske helsen til de ansatte påvirkes i så stor grad av situasjonen nå, at vi stadig oftere også inviteres til å ha støttende samtaler med dem. 

8. Vi ser at lang saksbehandlingstid fører til mye frustrasjon hos de innsatte. Vi hører at innsatte ofte venter lenge på svar på søknader. At en del ting tar tid forstår vi, men når jurister rundt fire ukers-fristen svarer at de «dessverre ikke rekker å svare ennå», og når det noen ganger gjentar seg neste måned, ser vi at dette går ut over prosessene og planene for soningsgjennomføring for de innsatte. 

9. Vi ser at situasjonen med dårlig bemanning også påvirker fremstillingsrutiner og ressurser som skal hjelpe til med forberedelse for livet etter soning. Dette fører for eksempel til at innsatte ikke alltid får anledning til å nyttiggjøre seg behandling hos spesialisthelsetjenesten, eller jobbe med ulike forhold knyttet til overgangen til et liv etter soning. 

Mye lest: Katrine og Maren hjelper fangene som vekker størst avsky

Vi etterlyser nødvendige grep 

På bakgrunn av det vi ser og erfarer ber vi justisminister Emilie Enger Mehl om å se på bemanningskrisa i Kriminalomsorgen.

Hun må ta nødvendige grep snarest mulig slik at norsk kriminalomsorg kan fortsette å være ledende og et eksempel til etterfølgelse når det gjelder rehabilitering og straffegjennomføring, gjerne ved å bygge på de viktige prinsippene nevnt i Stortingsmelding 39. 

Fra vår side vil vi fortsette å bidra til samarbeid og utvikling av prosjekter og tiltak for de mest sårbare gruppene av innsatte som vi kommer i kontakt med, slik vi har gjort de siste 103 årene.

Aktuelt: Fengselsansatte slår alarm om vold og gjengkonflikter