Kjell Werner

Før valget i fjor høst lovet Høyre at det fortsatt skal være full lønn under sykdom. Fire måneder senere gjelder ikke dette løftet lenger. Dermed er sykelønnsordningen igjen i spill.

Juksemaker pipelort. Høyre tar igjen og gir bort – til arbeidsgiverne.

«Hvis vi skal diskutere sykelønnsordningen, for å bedre den og få ned sykefraværet, så kan vi ikke avvise at kutt i ordningen kan være aktuelt», sier Høyre-nestleder Henrik Asheim.

Han får ryggdekning av Ine Eriksen Søreide, som jo blir ny Høyre-leder om en måned. Og Venstre har allerede vedtatt at kutt i sykelønna er partiets politikk.

Dermed er debatten om sykelønnsordningen i gang igjen, både blant politikere og arbeidslivets organisasjoner. Høyres nye linje står i grell kontrast til det partiet gikk til valg på.

Fra LOs og Arbeiderpartiets side ble det stilt spørsmål ved om Høyre var til å stole på i denne saken.

Da «svarte» Høyre-ledelsen med å legge ut følgende beskjed på partiets hjemmeside: «Høyre er ikke for å kutte i sykepengene til arbeidstakere». Klarere kan det neppe sies.

Ap og LO ble samtidig beskyldt for å bygge valgkampen på usannheter om Høyres politikk. «Heldigvis blir ikke løgn mer sann av å gjenta den», sto det å lese på Høyres nettsider. Men nå viser det seg altså at velgerne likevel er blitt lurt, dersom de trodde at Høyre mente alvor med det som ble sagt og lovet.

Høyre får fortjent kritikk, anført av LO-leder Kine Asper Vistnes, for denne snuoperasjonen.

NHO-sjef Ole Erik Almlid er naturlig nok fornøyd med at Høyre ikke lenger vil frede sykelønna, men han viser samtidig til at arbeidslivets parter har blitt enige om å innhente mer kunnskap. 

På denne bakgrunn maner NHO-sjefen aktørene å ha litt is i magen når han klokt sier dette: «Jeg vil oppfordre alle parter, oss selv inkludert, til å ta kunnskapen på alvor før man trekker konklusjoner». 

Men Høyre er tydeligvis utålmodig, med begrunnelse om at sykelønnsordningen nå ligger på politikernes bord. Henrik Asheim har invitert til et forlik om saken i 2027.

Jeg merker meg, med tilfredshet, at Fremskrittspartiet fortsatt slår ring om ordningen som sikrer full lønn under sykdom. Det samme gjør, som ventet, Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne partiene.

Men vi som forsvarer ordningen må innrømme at dagens sykefravær er for høyt.

Ordningen med full lønn under sykdom ble enstemmig innført som en rettighet i 1978. Dette velferdsgodet var da kjempet fram av fagbevegelsen, med LO i spissen. Det hører med til historien at Høyres Jo Benkow den gang snakket svært så varmt for ordningen.

Men et relativt høyt sykefravær ble etter hvert en utfordring, og i 2001 inngikk derfor arbeidslivets parter den første avtalen om inkluderende arbeidsliv. Målet var blant annet å finne fram til tiltak som kunne redusere sykefraværet. Det ble nye IA-avtaler med jevne korsveier, uten at det ga nevneverdige resultater. 

Før jul i 2024 skar det seg skikkelig da NHO åpnet for kutt i sykelønna. Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik brøt samarbeidet, og det ble noen ukers isfront mellom LO og NHO. Floken ble løst ved at det ble satt i gang et arbeid med å innhente kunnskap om årsaker til utviklingen i sykefravær. Konklusjonen på denne prosessen er ventet i løpet av året. 

Sykefraværet blant arbeidstakere koster det norske samfunnet og landets bedrifter rundt 70 milliarder kroner årlig.

De ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå forteller oss at sykefraværet er på 6,5 prosent i snitt, 5 prosent blant menn og 8,2 prosent blant kvinner. Og fraværet er høyest innen helse- og omsorgsyrkene.

Sykefraværet kan deles inn i to kategorier: Fraværet vi selv melder inn ved kortvarig sykdom og fraværet vi i neste omgang må ha legeerklæring for. Det legemeldte fraværet er desidert størst. Arbeidsgiverne betaler for de første 16 sykedagene. Deretter tar staten over i inntil ett år.

Et langvarig sykefravær er ofte første skritt på vei ut av arbeidslivet og over på trygd. Derfor må alle gode krefter gå sammen om tiltak som kan redusere langtidsfraværet, ikke henge seg opp i såkalt skulk en dag eller to. 

På denne bakgrunn bør bedriftene gis et økonomisk medansvar for det lange fraværet, slik at de motiveres til å få aktuelle arbeidstakere tilbake i jobb – helt eller delvis. Som motstykke bør staten ta en større del av regningen for det korte fraværet.

Mange spør seg hvorfor sykefraværet i Sverige er om lag halvparten av det norske. Årsaken finner vi i det faktum at svenske arbeidstakere blir trukket kraftig i lønn første sykedag og må klare seg på 80 prosent deretter. Mange svensker blir dermed presset til å gå på jobb når de er småsyke.

Noe av forklaringen på forskjellen er også at Sverige har dobbelt så stor arbeidsledighet som Norge. Vi må videre ta med i betraktningen at svenske foreldre kan være hjemme med sykt barn mange flere ganger enn nordmenn, og disse tallene inngår ikke i den svenske statistikken for fravær.

Full lønn under sykdom er politisk fredet i inneværende stortingsperiode. De rødgrønne partiene og Frp sikrer et bredt flertall.

Spørsmålet er hva som kan skje dersom det blir borgerlig flertall ved valget i 2029. Saken synes i tilfelle å ligge i Fremskrittspartiets hender. Siste ord er dermed ikke sagt.

For å gjøre bildet komplett må vi ta med at dette ikke bare er opp til politikerne å avgjøre.

Offentlig ansatte og mange arbeidstakere i private bedrifter har nemlig tariffavtaler som uansett sikrer dem full lønn under sykdom. Og LO-familien er villig til å streike dersom politikerne tøyser det til for dem som ikke har slike avtaler.

Løsningen er like enkel som den er vanskelig: Vi må finne årsakene til sykefravær og ta grep som gjør flere friske nok til å gå på jobb.

Arbeidstakere blir ikke friskere av å få mindre penger inn på lønnskontoen. Det skjønte Jo Benkow i sin tid.