Lars West Johnsen

Statsminister Støres vakt når stadig nye bunnivåer.

Strømpriskrisa har koblet et dødelig grep om han og hans regjering. Legg til matpriskrise, rentekrise, helsekrise og en velorkestrert skattefluktkrise, og du får summen av en fullbefaren tillitskrise for Jonas Gahr Støre.

Den nye målingen til FriFagbevegelse viser at oppslutningen rundt Arbeiderpartiet nå er på 16,8 prosent.

Det betyr at partiet scorer enda svakere enn ved sjokkmålingen på 16,9 i november. «Det tallet bør skremme vettet av Arbeiderpartiet», skrev vår kommentator den gangen, og mer enn antydet at støttenivået ikke var bærekraftig. Målingen var da så oppsiktsvekkende at den satte dagsorden.

Ille er blitt verre. Målingen for februar er den dårligste for partiet noen gang. Et nytt historisk bunnivå. Men etter en utrolig trøblete start på året, ville noe annet enn en ny bunn faktisk vært mer overraskende.

Det har vært noen skrekkelige uker for Arbeiderpartiet. Og det handler slett ikke bare om omstendighetene. Det politiske håndverket, og evnen til å kommunisere med folket, har stått til stryk.

Regjeringsansvaret tynger. Onde spiraler spinner nå faretruende av gårde med Hurdals-prosjektet. Det er ikke fotfeste å finne i noen enkeltsak, ikke ett sted å finne ro.

Støres uvanlig aggressive avvising av Lan Marie Bergs (MDG) helt åpenbart korrekte påstand på Dagsnytt 18 om at Norge har tjent enormt på krigen, illustrerte godt en mer frustrert statsminister. Selv når han leder an internasjonalt med rause 75 milliarder til Ukraina, er det kjeft å få.

Det er lite avstiving å hente hos partner Senterpartiet, som også synker tilsynelatende hjelpeløst mot sperregrensa. Finansminister Trygve Slagsvold Vedums parti gjør også en historisk dårlig måling. Ikke på sju år har partiet sett et så svakt tall som 5,1 prosent.

Finansministeren har måttet slå kontra og innrømme at hele statsbudsjettet var basert på feil tall. Det er en øvelse som hører med til sjeldenhetene.

I tillegg har Vedum og partikollega Pollestad skapt kaos i milliardklassen når de sådde tvil om regjeringens faktiske planer for den kommende lakseskatten.

Det fikk den eller så sobre Dagens Næringsliv-kommentatoren og eks SV’eren Terje Erikstad til å spørre: «Hvor store amatører er det lov å være når man styrer landet?».

Vedum bør stille seg selv noen spørsmål om videre karriere. Det er ikke sikkert at han er en naturbegavelse i Finansdepartementet.

Det er nesten uvirkelig å følge tallkolonnen tilbake til desember 2020 og finne tallet 22,2 for Senterpartiet. I dag har regjeringen en samlet oppslutning på 21,9 prosent. Nesten halvparten av velgerne har vendt Støre og Vedum ryggen siden valget høsten 2021.

Året har så langt vært svært bratt. Den nasjonale misfornøydheten var fra før svært aktivert gjennom strømprisene. Vi er et folk godt utenfor toleransevinduet nå. Vi er i rød sone, og tenker ikke lenger like rasjonelt som vi bør og kan. Vi svarer «regjeringen» uansett hva spørsmålet er. Vi peker på regjeringen i ett og alt. Og pekefingrene har gått varme i vinterkulda.

Vi har fyra oss opp på strømmen, selvsagt. Så var det den norske fattigdommen som ble «avslørt» før jul. Over nyttår var det alderdommen, som ble avkledd i all sin gru på NRK. Renta fikk en pause, men signalet fra Norges Bank var at den skulle opp igjen i mars. Matvareprisene skulle opp fra 1. februar, og regjeringen sto ganske så impotente på sidelinja.

Mediene gjorde jobben for dem, og tvang matvaregigantene til fornuft mens næringsminister Jan Christian Vestre gjorde det han er best på: Prate, prate og prate, og ikke minst utrede. Nå skal han finne ut i hvilke lommer pengene i dagligvarebransjen ender opp.

Folket begynner nok å bli lei av regjeringens utvalg og kommisjoner. Det ser aller mest ut som om regjeringen utsetter vanskeligheter og kjøper seg tid.

Så langt i år er det kommet fire NOU’er. Strømpriskrisa var det lovet svar på, bare kommisjonen fikk levert sine analyser. Men når rapporten kom, ga den ikke svar på det eneste folket i rød sone lurte på − hva strømprisen blir. Men det kommer i et nytt utvalg.

Helsepersonellkommisjonen kom i forrige uke med sine dystre utsikter. En framtid med færre ansatte per pasient og et dårligere tilbud, er et norsk marerittscenario.

Det hjalp ikke på helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols (Ap) start på året. Hun kom dårlig fra kritikken av eldreomsorgen, og har også stått naken i stormen som kom etter at hun måtte kutte i de offentlige helsebudsjettene.

Det fører oss tilbake til høstens budsjett. Selve Budsjettet som skulle stake ut kursen for dette regjeringsprosjektet. Inflasjonsfrykten høsten 2022 var så nær panikken det var mulig å komme. Selv ikke landets fattigste kunne Arbeiderpartiet hjelpe av hensyn til alle andres prisstigning og lånerente.

Et stramt budsjett ble kombinert med økte renter. Til grunn for budsjettet lå en inflasjon på 2,5 prosent, som var et fantasitall. I forrige uke måtte stats- og finansministeren kaste om på planene. Det ble lovet mange nye milliarder for å opprettholde aktiviteten i offentlig sektor.

Tenk om de to bare hadde sagt det før? Det hadde spart eget lag − som har måttet «stå i det» − mye juling. Et utall statsråder kunne sluppet å forsvare vonde kutt som likevel ikke kom. Det hadde jo vært et kjærkomment pusterom midt i alle andre kriser.

Mandag kom regjeringens eget fagråd for finanspolitiske analyser med sin dom over budsjettarbeidet og regjeringens finanspolitikk i krisen. Vedum og regjeringen scorer lavt:

«Etter utvalgets mening tillegges hensynet til at finanspolitikken skal bidra til å få ned inflasjonen for stor vekt i argumentasjonen», skrev ekspertene. Regjeringen har altså vært for opptatt av å få ned inflasjonen. Våre fattige kan med rette se oppgitt opp på nasjonens ledelse.

Regjeringen kan dagdrømme om en krise som pandemien å håndtere. En klokkerein krise. Der veien ut av uføret var tydelig og befolkningen marsjerte i takknemlig takt. Og det meste lot seg løse med penger.

Veien opp fra 21,9 prosent er alt annet enn tydelig. Men oppslutningen på 16,8 og 5,1 prosent gir svært lite rom for å si at «det kunne vært verre».

Det blir interessante landsmøter til våren. Og valg til høsten.

Hvem overlever stolleken i regjeringen? Noen må ut.

Debatt: «Etter min oppfatning har Støre og Vedum gjort en stor feil», skriver tidligere LO-leder Roar Flåthen