Helle Cecilie Palmer

Kommentator i Agenda Magasin

«Eg veit det er mange som ikkje gidd å gå på jobb, fordi det er enklare å få pengar frå Nav.»

Uttalelsen kommer fra mannen i gata, eller i dette tilfellet, pensjonisten på kjøpesenteret, som NRK har intervjuet i forbindelse med en sak om sykefravær.

Premisset for NRK-artikkelen er som så mange andre nyhetsoppslag om sykefravær for tida: Det er for lett å bli sykmeldt.

NRK har nemlig intervjuet en mann som har jobbet som fastlege i et halvt år, og han sier at «Vi sjukmelder pasientar som ikkje skulle vore sjukmelde».

Med «vi» mener han fastlegene. Han kan til og med fortelle om «noen» som har hatt én pasient som har nektet å forlate legekontoret uten sykmelding.

Både legen og pensjonisten er med på å bygge opp under en fortelling om at mange nordmenn driver og nærmest sykmelder seg selv uten å egentlig være syk. «Alle» kjenner «noen» som misbruker systemet.

Og hvem er det som tjener på denne fortellingen? Jo, det er selvsagt dem som vil svekke sykelønnsordningen. Bygge ned velferdsstaten.

Det er en fortelling som treffer oss midt i rettferdighetsfølelsen: Her jobber jeg og er et produktivt bidrag til samfunnet, og så driver mine medmennesker og forsyner seg med mine hardt opparbeidede skattepenger.

Et stort problem med fortellingen som har etablert seg om sykefravær, er at det virker så utbredt – som om det er en udefinert, men voksende masse med mennesker som snylter sånn at velferdsstaten snart ikke er bærekraftig.

Eller, som pensjonisten sier: «Vi er ein gjeng som brukar å samlast [på senteret], og då er det jo mange som spring rundt her som kanskje burde vore på jobb.» At folk «springer» rundt på et kjøpesenter midt på dagen, må altså bety at det er for lett å bli sykmeldt.

Den første følelsen jeg kjente da jeg møtte en lege som mente jeg burde sykmeldes, var takknemlighet: Her var det et menneske som så at jeg ikke hadde det bra.

Den neste følelsen var skam. Jeg hadde gått fra å være en del av løsningen (fulltidsarbeidende trebarnsmor) til å bli en del av problemet: et stadig økende antall sykmeldte.

Og den sykeskammen sitter dypt. Den dukker opp som en djevel på skulderen for hver avis-ingress som forteller meg at sykefraværet er høyere enn på 15 år (20 år for kvinner! Kvinner er et større problem enn menn, altså).

Sykeskammen hvisker meg i øret når selv arbeidsministeren fra Arbeiderpartiet sier at hun ikke har råd til meg. Nei, jeg vet at det ikke var akkurat det hun mente da hun sa at Norge ikke har råd til så høyt sykefravær. Eller?

Sykeskammen flirer når jeg fyller ut søknad om sykepenger fra Nav og jeg nok en gang må krysse av for at jeg ikke var tilbake i full jobb sist måned.

Og neste gang jeg «springer» forbi Obs-kafeen på mitt lokale kjøpesenter midt på dagen for å få unna noen ærend, kommer jeg til å fundere på om pensjonistene der inne hvisker og tisker seg imellom om at der går det ei dame som burde ha vært på jobb.

Men skammen blir til sinne når jeg leser og hører om alle som mener at løsningen på sykefraværet, er å vurdere å kutte i sykelønna.

Som LO-nestleder Steinar Krogstad stadig minner oss om, uten at noen virker særlig interessert i å forholde seg til det: Sykelønna har ikke endret seg mens sykefraværet har økt.

Tvert imot, har sykmeldtes rettigheter blitt svekket, slik arbeidsmedisiner Ebba Wergeland har påpekt.

Årsaken til at vi ikke har fått sykefraværet ned, slik intensjonen med IA-avtalen var, kan like gjerne ligge andre steder enn i sykelønnsordninga.

Og noe vi aldri kan få svar på, men likevel bør ha i bakhodet: Hadde vi hatt enda høyere sykefravær uten IA-avtalen?

Et inkluderende arbeidsliv innebærer også å inkludere arbeidstakere med helseplager, kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser. Vi må regne med at disse har et høyere sykefravær enn friske og ikke-funksjonsnedsatte.

Ebba Wergeland minner oss også på at da arbeidsledigheten var høyere, gikk sykefraværet ned. Nettopp fordi arbeidsgivere kunne velge bort ansatte som hadde høyere sannsynlighet for å bli sykmeldt. Med høy sysselsetting kommer også høyere sykefravær.

Stemmer det at det er for lett å bli sykmeldt?

La meg stille spørsmålet på en litt annen måte: Hvor vanskelig skal det være å få en sykmelding? Skal det være så strengt at noen som trenger det ikke får, for å hindre at noen som ikke trenger det, får?

Det er dette venstresida må vri sykelønnsdebatten til å handle om.