Oscar Alexander Undahl

Masterstudent i historie og medlem av LOs sentrale ungdomsutvalg

Den norske arbeiderbevegelsens historie er en fortelling om dramatiske og fargerike opptøyer, demonstrasjoner, streiker og kamper, glede og gjennomslag. Det er fortellingen om ledere, maktkamper og interne stridigheter.

Men viktigst av alt er det historien om massene, om en bevegelse av en underklasse som ønsket å endre samfunnet til det bedre for enkeltmennesket.

I snart 150 år har norsk fagbevegelse kjempet for arbeidernes rettigheter, både på jobb og i hjemmet. I dag er verden preget av raske teknologiske endringer, nye arbeidsformer og politisk uro.

LO og arbeiderbevegelsen står overfor store utfordringer. Den største av dem alle er hvordan vi skal sikre at bevegelsen beholder sin rolle i fremtiden. Skal vi fortsatt prege det norske samfunnet, er vi avhengige av medlemmene. De må definere fremtidens arbeiderkamper.

Skal vi kjempe om nye og utvidede rettigheter, eller må vi konsentrere oss om å bevare det som allerede er oppnådd? Vil fremtidens konflikter være nye kamper på områder der vi allerede har oppnådd historiske seire?

Fra innføringen av 8-timersdagen tidlig på 1900-tallet til etableringen av arbeidsmiljøloven i 1977, har norsk arbeiderbevegelse kjempet for bedre arbeidsvilkår og økt velferd for hele samfunnet.

Kampen for allmenn stemmerett, innføringen av tariffavtaler og utbyggingen av velferdsstaten er andre milepæler som har gitt oss det Norge vi kjenner i dag. Vi har kjempet viktige kamper og oppnådd betydelige seire.

På den ene siden kan det i tider med økonomisk usikkerhet og politisk press være nødvendig å konsentrere arbeidet om å forsvare eksisterende rettigheter. På den andre siden kan nye utfordringer kreve nye løsninger, som retten til livslang læring og sterkere vern mot digital overvåking.

Norsk arbeiderkamp har aldri vært en ensidig kamp om å bevare det som er blitt vunnet, så hvorfor skal fremtiden se annerledes ut?

Den enkleste løsningen vil være at vi setter oss på bakbeina og blir på stedet hvil i møte med økt press på arbeidstakerrettigheter globalt og nasjonalt. Men det betyr ikke at det er den riktige løsningen.

I slutten av januar 2015 samlet fagbevegelsen seg til en politisk streik mot Solberg-regjeringens ønsker om endringer i arbeidsmiljøloven. I 2023 arrangerte LO for første gang siden krigen storstreik under et mellomoppgjør. Vi viste hvilken styrke som ligger i en samlet arbeiderbevegelse.

Årets hovedoppgjør synliggjorde splittelse og strid innad i arbeiderbevegelsen. Den viste hvor lett bevegelsen kan splittes opp og ødelegges fra innsiden. Kampen sto mellom kamerater og fokuset ble flyttet fra lønnsutvikling til intern stridighet og fingerpeking.

For første gang på lenge ble det tydelig hvordan en splittet arbeiderbevegelse kun tjener dem som ønsker å utnytte arbeidskraften. En sterk motsetning til hvordan arbeiderbevegelsen jobber for å tjene hele samfunnet.

Det er lett å bli selvtilfreds og tenke at fagbevegelsen har gjort nok for arbeiderklassen. Hvis vi tillater oss det, risikerer vi at arbeiderbevegelsen ender opp som en ren motstandsorganisasjon.

Vi må våge å tenke nytt og utfordre etablerte normer. Unge medlemmer må få en større plass i organisasjonen og nye samfunnsgrupper må rekrutteres inn i tillitsvalgtsapparatet. Samtidig må interne krangler holdes på et minimum og ikke gå på bekostning av medlemmene. Hvis ikke forvitrer fagbevegelsen.

Hva skal fremtidens arbeiderkamp være og hvordan kan arbeiderbevegelsen på ny samles om et felles prosjekt? Realiteten er trolig en balanse mellom å bevare eksisterende rettigheter og kjempe for nye.

Vi må tilpasse LO og arbeiderbevegelsen til endringene i arbeidslivet for å forbli relevante, samtidig som vi må bevare den norske arbeidslivsmodellens kjerneverdier om høy sysselsetting, små forskjeller og høy organisasjonsgrad.

For at fagbevegelsen skal forbli en tydelig premissleverandør og den største aktøren på arbeidstakersiden, må vi ta debattene åpent og demokratisk.

Det er medlemmene som må være den førende stemmen – slik det har vært tidligere. Medlemmene må være trygge på fagbevegelsens mål for fremtiden, og hvilke kamper som skal kjempes de neste tiårene.

Uansett hvilken retning arbeiderbevegelsen velger, er det klart at fremtidens arbeiderkamp vil kreve nytenkning, fleksibilitet og en vilje til å utfordre etablerte normer både i arbeidslivet og samfunnet ellers.

I en slik prosess kan på ingen måte utfallet være avgjort på forhånd. Før eller senere må vi likevel stille oss spørsmålet: Hvordan ser fremtidens arbeiderkamp ut?