Jonny Hesthammer

PhD, CEO i Norsk Kjernekraft AS og tidligere geologi- og geofysikkprofessor ved Universitetet i Bergen

I en artikkel i FriFagbevegelse, uttaler direktør Martin Smedstad Foss fra IFE (Institutt for energiteknikk) seg om kjernekraftens fremtid i Norge.

Artikkelen inneholder flere påstander som krever en grundigere gjennomgang og nyansering.

Kompleksiteten ved energikilder

Foss starter med å understreke at atomkraft er komplisert, noe som er riktig.

Imidlertid er det viktig å huske at alle energikilder har sine utfordringer, og for å vurdere hvorvidt kjernekraft er aktuelt i Norge, må kjernekraft sees i lys av alternativene slik at debatten blir balansert.

For eksempel er landbasert vindkraft i Norge langt fra ukomplisert, med store inngrep i naturen og mulige konflikter med urbefolkningens rettigheter.

Kompetanse og erfaring

IFE har betydelig erfaring med drift av forskningsreaktorer og stresstesting av operatører ved kjernekraftanlegg. Dette gir dem en unik posisjon i Norge når det gjelder kjernekraftkompetanse.

Når Foss påstår at mangelen på kompetanse er en av hovedårsakene til at kjernekraft ikke kan realiseres før 2040-tallet, virker det som en underkjennelse av den eksisterende kompetansen ved IFE.

Historien viser at Norge har evne til å bygge opp nye industrier raskt, som da vi etablerte oljeindustrien på 1970-tallet ved å hente inn internasjonal ekspertise og bygge opp lokal kompetanse.

Norsk Kjernekraft har allerede inngått samarbeid med sørkoreanske DL Energy for vurdering av kjernekraft på Mongstad. Sør-Korea er verdensledende innen bygging av kjernekraftverk på avtalt tid og til avtalt kostnad.

Denne tilnærmingen kan vi kopiere, samtidig som vi bygger opp egen kompetanse gjennom utdanningsprogrammer og samarbeid med blant annet Sverige.

Tidsrammer og realisme

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) anslår at det tar 10–15 år å få kjernekraft på plass i et land som ikke har det fra før.

Robert McDonald, IFEs fremste ekspert på små, modulære reaktorer (SMR), uttaler også at dette er mulig i Norge. Hvorfor Foss mener IAEA tar feil, er uklart, men det ville være nyttig om han kunne utdype dette.

Det pågår også omfattende internasjonalt samarbeid, blant annet i EU, for å få SMR-teknologi på plass så raskt som mulig.

Kostnadsbildet

Foss hevder at kjernekraft er både komplisert og dyrt, ikke minst på grunn av inflasjon og fallende kroneverdi. Dette er riktig, men det gjelder også andre energikilder. Vindkraft, både på land og til havs, har opplevd betydelige kostnadsøkninger.

Ifølge en studie fra Pareto Securities vil det koste 420 milliarder kroner å bygge ut 40 TWh/år med fornybar landbasert strøm, hvorav 160 milliarder kroner går til nettutbygging. Til sammenligning vil det koste 240 milliarder kroner å levere samme mengde energi fra SMR, basert på en kostnad på 15 milliarder kroner per SMR som leverer 2,5 TWh/år.

Foss sin uttalelse om at det er mer samfunnsøkonomisk å satse på vindkraft står i sterk kontrast til en svensk studie utført for Svenskt Näringsliv, som viser at den kostnadsoptimale energimiksen inneholder hele 50 prosent kjernekraft.

Det er riktignok forskjell på Norge og Sverige, men det er også mange likheter.

I tillegg varer et kjernekraftverk inntil 100 år, og når kraftverkene er nedbetalt, leverer de billig strøm (20-25 øre/kWh) i mange tiår, slik norsk vannkraft har gjort. Det er bra for industribygging, arbeidsplasser og nordmenns privatøkonomi.

Lokal energiproduksjon og sikkerhet

Foss foreslår at Sverige og Finland bør bygge kjernekraft som kan transporteres til Norge. Selv om dette kan være en del av løsningen, overser Foss behovene til distriktskommuner som ønsker pålitelig strøm, lokal industri, arbeidsplasser og inntekter.

NVE og Statnett har i tillegg advart om en kommende negativ effektbalanse i Norge grunnet massiv utbygging av væravhengig kraft. De poengterer at det ikke er gitt at strømmen blir tilgjengelig fra våre naboland fordi de samme værsystemene kan dekke store områder.

I tillegg fører økende geopolitisk ustabilitet til at risikoen ved å være avhengig av andre land for vår energiforsyning også øker.

Kjernekraftens sikkerhet og miljøpåvirkning

Foss argumenterer for at konsekvensene av en kjernekraftulykke er store, noe som er riktig, men vi må også vurdere frekvensen og alvorlighetsgraden av ulykker sammenlignet med andre energikilder.

Vitenskapelige studier viser at vannkraft er den dødeligste energikilden når det gjelder ulykker, mens vindkraft står for de hyppigste ulykkene. Kjernekraftulykker er de mest kostbare, men altså ikke de dødeligste.

Det er også verdt å merke seg at kjernekraft, ifølge EUs vitenskapspanel og FNs UNECE, er den tryggeste energikilden med minst negativ påvirkning på klima, natur og helse. Avfallet kan trygt lagres i bakken, og kjernekraft har lavest klimapåvirkning sammenlignet med andre energikilder.

Aksept og motstand

Foss hevder at det ikke er noen atomkraftmotstandere som har mobilisert enda, og at aksept er en viktig del av debatten.

En amerikansk studie viser imidlertid at 91 prosent av de som bor ved siden av et kjernekraftverk er positive til kraftverket, og 86 prosent er positive til bygging av nye SMR-er i området.

Dette viser at aksepten for kjernekraft kan være høyere enn Foss antyder. SMR har også klare fordeler ved at de krever liten plass og ruver ikke 200–300 meter over bakkenivå i turområder.

Konklusjon

Foss bør ta hensyn til den brede kunnskapen og de aktuelle planene som finnes for kjernekraft i Norge.

Det er viktig at vi har en faktabasert og balansert debatt om fremtidens energikilder, hvor vi vurderer både fordeler og ulemper ved alle alternativer.

Norsk Kjernekraft er klar til å bidra med kunnskap og erfaring for å sikre en bærekraftig og sikker energifremtid for Norge.