Astrid Hauge Rambøl

Samtidig som høyresiden jobber hardt for å etablere fortellingen om at velferdsstaten er for stor, driftes store deler av velferden vår på sparebluss.

Uverdige forhold har blitt avdekket i eldreomsorgen. Gamle blir liggende i sengen fra ettermiddag til godt utpå formiddagen neste dag. De ansatte har ikke tid til å sørge for at de får i seg mat.

Tannpuss er gjerne unntaket heller enn regelen. Hjemmeboende eldre får nye ansikter å forholde seg til stadig vekk. De ansatte blir utslitt av stoppeklokka.

Barnehageansatte kan være alene med opptil 14 barn. Bemanningsnormen brytes ofte ved sykdom. Lærere er alene med 30 barn.

Klassekampen skrev nylig at mer enn hver tredje kommune bryter normen for lærertetthet. Stadig flere barn går på SFO/AKS, men bemanningen trappes ikke opp tilstrekkelig.

På sykehus må ansatte løpe mellom pasientene. Mange sykepleiere slutter i yrket fordi det er for slitsomt. Andre slutter i fast stilling og blir heller innleid gjennom vikarbyrå.

Aktuelt: Sykepleier Robert har millionlønn: – Føler meg veldig ettertraktet

Da slipper de ekstra ansvar, får av og til bedre lønn, og kan ta fri i lengre perioder. For pasienter og fast ansatte er det en ulempe å hele tiden forholde seg til nye kollegaer.

Mange deler av velferdsstaten vår er kraftig underbemannet. Dette skjer i et av verdens rikeste land. Hvorfor?

Hvorfor klarer vi ikke å prioritere ressursene til det de fleste av oss tross alt mener er viktigst: Å ta vare på barn, syke og eldre?

Hvordan vi skal sikre økt bemanning i velferdsstaten er et av de store spørsmålene for befolkningen i Norge fremover.

På Manifestkonferansen 11. mars tar vi for oss nettopp dette spørsmålet: Hvorfor forvitrer velferden i et av verdens rikeste land?

Men det bør interessere langt flere enn tillitsvalgte og andre politisk interesserte folk som besøker konferansen. Dette bør være et av hovedspørsmålene i årets valgkamp. Hva vil partiene gjøre for å sikre en solid felles velferdsstat som ikke sliter ut sine ansatte?

Høyresiden jobber hardt med å etablere fortellingen om at velferdsstaten allerede er for stor. Siden nyttår har de fått god hjelp av Martin Bech Holte, forfatter av boka «Landet som ble for rikt».

Hvis velgerne begynner å tro på påstanden om at vi, Norge – et av verdens rikeste land – ikke lenger har råd til en god velferdsstat, kommer de kanskje også til å akseptere at velferdsstaten krymper. De som har råd kan betale for de tjenestene de trenger.

NHO og høyresiden jamrer over høyt sykefravær. Fraværet er særlig høyt i velferdsstatens førstelinje. En god del av det skyldes overbelastning på jobb. Fremfor å kutte i sykelønna til de som er syke, bør arbeidsbelastningen deles på flere.

Denne løsningen er NHO forunderlig tause om.

Det mangler allerede 13 000 ansatte i helse- og sosialtjenesten, ifølge Nav. Ettersom andelen eldre øker, kommer behovet til å øke. I 2060 kommer vi til å trenge 180 000 flere i helse- og omsorgssektoren.

Sykepleier fortviler over høy vikarbruk: – Jeg har slutta å sjekke hvem jeg skal jobbe med

Samtlige partier, både til høyre og venstre, sier at de er for en solid offentlig finansiert velferdsstat. Men kommer de faktisk til å øke bemanningen til et forsvarlig nivå?

Både Høyre og Frp sier selvsagt at de vil sørge for en god skole, god eldreomsorg og gode barnehager.

Men leser man forslagene til partiprogrammer, har de bare «effektivisering», mer markedsstyring og privatisering å tilby. I tillegg bekymrer de seg over at antallet ansatte i offentlig sektor øker.

Men hvordan skal de klare å levere bedre velferd, hvis de ikke er villig til å ansette nok folk?