Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no

Saken oppsummert

Cornelia Kristiansen

Tidens melodi går i moll, i hvert fall når det handler om velferdsstatens framtid, og statens utgifter. Høyresidens utsendte kapper om å overby hverandre i kutt i statsbudsjettet.

Høystbydende har vært samfunnsøkonom og tidligere McKinsey-konsulent Martin Bech Holte, som har fulgt opp sin famøse «Landet som ble for rikt» med «Alternativt statsbudsjett».

Holte vil kutte i støtte til landbruk, elbil og barnehage og spare inn på bistand, offentlige innkjøp og prosjekter. Han foreslår kutt for 225 milliarder løpet av fire år. Mye av innsparingene skal likevel ut igjen, i skatteletter som skal stimulere til mer produktivitet, mer verdier. Det er i hvert fall tanken.

For det er jo alltid det private som gir og det offentlige som tar når høyresiden snakker: Byråkratiet er dyrt og ineffektivt og vil bli dyrere framover! Verdiene skapes i det private og brukes av det offentlige! Slik lyder herrenes ord.

På kartellkonferansen la Tankesmien Agenda fram sitt nye notat, skrevet av samfunnsøkonom Morgan Alangeh.

Notatet har fått den snertne tittelen «Oppfatninger og misoppfatninger om offentlig sektor», og går gjennom påstander som at offentlig sektor eser ut og at pengebruken er ute av kontroll. Det er vel vedtatte sannheter?

Vel, Alangeh har noe å si om det.

For mens bedriftsøkonomer (og oss andre på privaten) må sørge for at inntektene er høyere enn utgiftene, mener ledende samfunnsøkonomer at penger ikke er den viktigste begrensningen.

Staten kan «trykke» flere penger, om den vil. Selvsagt kan overdreven pengetrykking skape inflasjon, men alt er mer flytende på makroplanet, der finans- og pengepolitikken lever.

Så når samfunnsøkonomer vurderer verdiskapning, er begrensningen mer i retning teknologi og mennesker. En person som skaper verdier i helsevesenet, gir én mindre i industrien eller andre bransjer. Og motsatt.

Samfunnsøkonomer flest ser dessuten ikke det offentlige og det private som motsetninger, men som et samspill mellom sektorer med gjensidig avhengighet: Bedrifter trenger ansatte utdannet av staten, som får helsehjelp og statlig dekkede langtidssykmeldinger.

På motsatt side må staten kjøpe inn varer og tjenester fra det private: Mat til sykehjem, IT-systemer, våpen.

Og så finnes det jo land der helsehjelp og skole tilhører privat sektor. Grunnlaget for internett ble laget av den amerikanske staten og Nav har egne IT-systemer.

Men eksemplene viser tydelig at det er et politisk valg hvor mange som jobber offentlig og om tjenestene leveres offentlig eller privat. Og slår hull på ideen om at verdiskapning bare skjer i det private.

Det gir ikke helt mening å si at begravelser (som skjer privat) skaper mer verdier enn fødsler (som skjer på offentlige sykehus), slik finansminister Jens Stoltenberg har påpekt. Verdiskapning skjer rett og slett begge steder.

Økonomiprofessor Kalle Moene sier i et intervju med DN at det viktigste med skatter er at man kan redusere privat etterspørsel slik at det blir ledige ressurser til offentlige tiltak.

Altså: Skattene inndrar kjøpekraft fra det private, slik at det blir rom for å gjøre det staten bestemmer den skal gjøre. Som å sørge for full barnehagedekning eller nok sykepleiere.

Moene peker på den gjensidige avhengigheten under koronakrisen. Begrunnelsen for å stenge ned samfunnet var presset på helsevesenet, fordi det offentlige tilbudet var for lite. Smittespredningen måtte holdes på et nivå den lave reservekapasiteten i intensivbehandlingen tålte. En større offentlig sektor ville altså vært et udelt gode i det tilfellet.

Den andre påstanden som gjennomgås i Agenda-notatet, er at offentlig sektor eser ut.

Jo da, i OECD generelt jobber en av fem i offentlig sektor. Mens i Skandinavia, deriblant Norge, er det rundt en av tre.

I Agenda-rapporten påpekes det at det implisitte budskapet når man snakker om at det offentlige «eser ut», er at mange som jobber der ikke utfører nyttig arbeid – og at det blir flere av dem.

Men når de ser på hvor det har blitt flere offentlige ansatte, viser det seg at halvparten har kommet i helsesektoren, og at det er der økningen har vært siden Norge lå på nivå med resten av OECD.

Er det så ille?

Det er også interessant at det den private helsesektoren er en av to ting som gjør at Tyskland ligger langt under Norge i offentlig ansatte. Den andre er utdanning. Men halvparten av alle offentlig ansatte i Norge er faktisk ansatt i helse- og sosialtjenesten, mens det samme tallet for Tyskland er 23 prosent.

Jeg antar folk ikke får like høy puls om de får høre at andelen offentlig ansatte i Norge bare har økt med litt over tre prosentpoeng på tjue år. Hadde det ikke vært for veksten i helse- og omsorg, så hadde andelen faktisk vært lavere i dag enn for tjue år siden.

Alangeh mener dessuten at det ikke er tegn på at administrasjonen har vokst i helsevesenet. Ekstra hender er faktisk ekstra hender.

Det betyr ikke at vi slipper unna å stimulere til nyskapning og økt produktivitet, verken offentlig eller privat. I hvert fall der det er mulig. Vi må diskutere hvordan offentlige penger kan bidra til dette, og eventuelt på bekostning av hva.

Men vi må også en gang for alle legge fra oss ideen om at det ikke skapes verdier i det offentlige. Når det er premisset, blir både debattene og løsningene forutsigbare.