Kjell Werner

Vårens vakreste eventyr, er det noen av oss som sier. Nei, det dreier seg ikke om Holmenkollstafetten. Det er lønnsoppgjøret jeg sikter til. Det formelle startskuddet gikk tirsdag.

Da bestemte LOs representantskap at det skal være et forbundsvist lønnsoppgjør. Fellesforbundets Jørn Eggum fikk derfor i oppdrag å kjempe LO-familiens sak. 14. mars går Eggum & co i forhandling med NHO-foreningen Norsk Industri. LOs hovedkrav er økt kjøpekraft. Lønningene må stige mer enn prisene.

«Det er faktisk rom for et godt og solid lønnsoppgjør», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik da hun innledet til debatt med sine egne. Det ferskeste anslaget for årets prisstigning er 4,1 prosent. Alt over 4,1 prosent i lønnstillegg vil dermed gi økt kjøpekraft, slik det nå ser ut.

Men situasjonen kan endre seg fram til partene setter seg ved forhandlingsbordet om en snau måned. Da får vi en ny og oppdatert vurdering av prisutsiktene 12. mars, for på den måten å gi et best mulig grunnlag for lønnsforhandlingene.

Det er viktigere enn på lenge at prisanslaget treffer bedre enn det som har vært tilfelle de tre siste årene. Fagbevegelsen tåler ikke et nytt oppgjør med svekket kjøpekraft, relatert til at prisene stiger mer enn forventet. 

Etter flere år med svekket kjøpekraft er det ikke mer enn rett og rimelig at den jevne lønnstaker nå får et reelt lønnsløft, altså at lønningene stiger med enn prisene. Slik det nå ser ut, vil jeg tippe at resultatet i frontfagsoppgjøret ender med en ramme like over 5 prosent.

I år har fagbevegelsen gode argumenter for å få et solid lønnshopp. Det var nemlig svært god lønnsomhet i store deler av industrien i 2023. Noe av dette skyldes riktignok en svak kronekurs, så det vil være risikabelt å kreve full uttelling – for krona er en lunefull faktor.

Samtidig er det verdt å merke seg at arbeidstakerne i de siste årene har fått en mindre del av overskudd og verdiskapning enn det som har vært normalt. Lønnsandelen i industrien har lenge ligget på drøye 80 prosent. Den har nå falt til under 72 prosent. Derfor er det på tide at arbeidstakerne igjen får en rettmessig del av kaka.

Fellesforbundet vil kreve at tillegget gis form av et generelt tillegg i kroner, altså ikke i prosent. Et kronetillegg vil gi relativt mest til dem med lav lønn. I tillegg er det krav om et ekstra lavlønnstillegg for de lavtlønte.

I år er det er hovedoppgjør, og dermed er det ikke bare økt lønn som det skal forhandles om. LO-familien mener det er et stort behov for en bred reform for etter- og videreutdanning. Kravet er at både arbeidsgivere og regjeringen må stille opp for å sikre finansiering og et tilbud som er tilpasset både arbeidslivet og den enkelte ansattes behov.

Mange nordmenn sliter med høye renteutgifter, men det er en annen sak som må løses uavhengig av lønnsoppgjøret. Her handler det om å få bukt med prisstigningen. Og når vi klarer det, så vil også Norges Bank følge etter med en lavere styringsrente.

Vi har svært god erfaring med en koordinert lønnsdannelse her til lands. I denne modellen er det en forutsetning at industriens konkurranseevne legges til grunn gjennom det såkalte frontfaget, og at industrioppgjøret danner en retningsgivende norm for påfølgende tariffoppgjør i både privat og offentlig sektor.

Men det er strekk i laget, både innad i fagbevegelsen og mellom bedriftene. NHO-forhandlerne vil argumentere med at det er bransjer som sliter og dermed vil få enda større problemer dersom det generelle lønnstillegget blir for stort.

I bygg- og anleggssektoren er det stor frykt for oppsigelser og permitteringer. Dette taler for at mye av lønnsveksten tas ut lokalt. På den annen side er det flere LO-forbund som ønsker å hente ut mest mulig sentralt, siden deres medlemmer har små muligheter for lokale tillegg. 

Unio-forbundene og krever nok en gang at deler av offentlig sektor får større lønnsøkninger enn det som blir fasiten i frontfaget for industrien. Det samme krever Akademikerne. Til tross for at fasiten fra i fjor forteller oss at de ansatte i staten og i kommunene da vant lønnskampen.

«En svale gjør ingen sommer», er budskapet fra Unio-leder Ragnhild Lied. Hun viser til at offentlig sektor fortsatt sliter med å rekruttere og beholde arbeidskraft med høyere utdanning. Lønnsnivået er for lavt og gapet til privat sektor er for stort, er beskjeden fra den kanten. Både sykepleiere og lærere er kampklare.

Det er uklokt av Unio og Akademikerne å strekke strikken for langt. Da ryker den fort. Frontfagsmodellen har tjent alle arbeidstakergrupper vel og det norske samfunnet på en god måte. Over tid har denne modellen løftet alle i flokk. Og det er mangel på arbeidskraft i store deler av samfunnet. 

Statistikken for de siste ti årene viser en jevn lønnsutvikling der alle arbeidstakergrupper har fulgt hverandre. Finanssektoren er den store lønnsvinneren og dermed unntaket i så måte. Samtidig er det verdt å merke seg at de sykehusansatte har landet godt over snittet. Industriarbeiderne har dessverre tapt terreng.

Det vil være ødeleggende for frontfagsmodellen og industrien dersom offentlig sektor blir lønnsledende. LO-lederen kom i sin tale med et dårlig skjult angrep på Unio og Akademikerne.

«Det er nok av aktører i det norske arbeidslivet som ønsker å ramme frontfagsmodellen midtskips», sa hun og poengterte at dette til slutt vil føre til en alles kamp mot alle. Som jeg skulle ha sagt det selv.

Å snakke om lønnsoppgjøret som vårens vakreste eventyr er ikke så treffende, rent bokstavelig. Eventyr er jo oppdiktede fortellinger som foregår i et magisk univers. Lønnskamp er ikke eventyr, men harde realiteter.

Unio og Akademikerne befinner seg dessverre i sin egen eventyrverden. Da blir resultatet alt annet enn vakkert.