Kommentar
«Lønninger og priser i en ny krisetid»
NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik blir bønnhørt. Regjeringen sier ja til et utvalg som blant annet skal se på lønnsdannelsen, skriver Kjell Werner.
Leif Martin Kirknes
Solidaritet og kollektiv fornuft er svaret.
kjell.werner@anb.no
Arbeidslivets parter skal nok en gang forsøke å dra lasset sammen.
Regjeringen har klokelig stilt seg positiv til ønsket om å sette ned et utvalg som skal utrede hvordan lønnsdannelse og den økonomiske politikken kan spille sammen på en god måte.
Bakteppet er det faktum at prisstigningen for lengst har spist opp årets lønnstillegg. Samtidig er renta på vei opp. Svaret er solidaritet og kollektiv fornuft i lønnsdannelsen.
Tankene går tilbake til «Solidaritetsalternativet» som bidro til å hjelpe Norge ut av krisen på 1990-tallet.
Daværende LO-leder Yngve Hågensen, NHO-sjef Karl Glad og statsminister Gro Harlem Brundtland var viktige aktører som sørget for å rette opp skuta Norge. Moderate lønnsoppgjør var et viktig element.
Motstykket var sysselsettingsskapende tiltak. I bunnen for dette lå utvalgsarbeidet som ble ledet av Per Kleppe.
I begynnelsen av november sendte NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen et felles brev til statsminister Jonas Gahr Støre.
Her ba NHO og LO om at det nedsettes et partssammensatt utvalg som skal se på utfordringer i norsk økonomi og rollen som lønnsdannelsen bør ha. Det ble vist til at norske husholdninger har tapt kjøpekraft og at bedrifter og kommuner sliter med høy kostnadsvekst.
Det tok ikke lang tid før andre sentrale aktører forlangte å få bli med i et slikt utvalg.
YS, Unio og Akademikere sendte et felles brev. I tillegg kom det tilsvarende henvendelser fra arbeidsgiverhold i Spekter, KS og Virke. Kort tid etter kom det positivt svar fra statsminister Jonas Gahr Støre: Regjeringen er positiv til å opprette et utvalg som skal se på utviklingen i norsk økonomi og lønnsdannelsen.
Striden om frontfaget blir også løftet inn i utvalgsarbeidet, til tross for at LO og NHO har advart.
Frontfagsmodellen innebærer at industrien går i front i lønnsforhandlingene, og at tillegget som blir gitt i industrien blir en norm for andre grupper – i både privat og offentlig sektor. Striden går på om frontfagsmodellen praktiseres for rigid eller ikke. Unio er spesielt misfornøyd, noe som slo ut i årets lærerstreik.
Industriens konkurranseevne overfor utlandet må legge malen for lønnsdannelsen.
Alternativet, som det må advares mot, er at industribedrifter blir ofret på offentlig sektors alter. Frontfagsmodellen har tjent Norge svært godt i en årrekke. Frontfaget har gitt lav ledighet, bidratt til små forskjeller i samfunnet og gitt høy velstandsvekst her til lands.
På denne bakgrunn kan det være nyttig å få en ny og oppdatert runde om frontfaget. LO-lederen og NHO-sjefen har her ikke noe å frykte. Kritikerne kan snarere bli bundet til masta.
Solidaritetsalternativet til Yngve & co er et eksempel til etterfølgelse.
Forskjellen mellom 90-tallet og i dag er at ledigheten nå er lav. Men de økonomiske utfordringene er ellers ganske like. Prisstigningen må dempes.
Fagbevegelsen må samtidig få noe igjen for å vise moderasjon. En forbedret AFP-pensjon er utredet, men ennå ikke i havn.
Arbeidsgiverne og staten bør bidra til spleiselaget som kan tette hullene i dagens AFP-ordning.
Les også: Slik ville Høyre og Frp styrt Norge. Se hva de bruker pengene på