Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Sentralbanksjefen er sterkt fokusert på å få ned den høye prisstigningen.

Det var derfor inflasjon for alle pengene i Ida Wolden Bache tale torsdag kveld. Dette er helt i tråd med hovedoppgaven til Norges Bank og er slik sett en innertier.

Men det er interessant å merke seg at sentralbanksjefen snakket nesten bare om inflasjonen, fra begynnelse til slutt i talen.

Kontrasten til årstalen som forgjengeren Øystein Olsen holdt for ett år siden er slående. Hovedbudskapet var riktignok det samme, men Olsen brukte også tid på situasjonen for Oljefondet, som jo sorterer under Norges Bank.

Olsen ba da politikerne ta høyde for at fondet vil svinge i verdi.

Han poengterte at fondet kan risikere å få negativ avkastning fra år om annen – anslagsvis hvert sjette år. Olsen ble sannspådd bare måneder senere.

Oljefondet tapte nemlig 1.637 milliarder kroner i fjor, altså nesten et helt statsbudsjett i verdi. Beskjeden var derfor at politikerne må holde mer igjen på bruken av oljepenger.

Slike formaninger var årstalen til Wolden Bache blottet for.

Hun behøvde ikke å gjenta dette budskapet, for regjeringen har lojalt levert et stramt statsbudsjett for 2023.

I så måte har regjeringen kvittert på to måter: Budsjettet bidrar ikke til høyere rentenivå enn nødvendig. Og Oljefondet blir ikke for mye tappet.

Wolden Bache brukte tiden på det viktigste; skissere hva som skal til for å få bukt med prisstigningen.

Norges Banks redskap er styringsrenta, og i dagens situasjon er det økt rente som er svaret.

«Hvis inflasjonen får feste seg, kan det bli kostbart å få den ned igjen», sa hun og viste til erfaringene på 1970- og 1980-tallet.

Utfordringen er at mye av dagens inflasjon skyldes økte priser på energi og importerte innsatsvarer.

Hva hjelper det da å sette opp renta i Norge, vil noen spørre. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er blant dem som mener Norges Bank setter renta for mye opp.

Men det er også dem som mener at sentralbanken burde ha vært hardere i klypa. Økonomiprofessor Kjetil Storesletten er blant dem. Den gylne middelvei er ofte den best farbare veien.

Wolden Bache startet talen med å trekke paralleller 50 år tilbake i tid.

Sommeren 1973 la daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland fram en rapport fra et utvalg som hadde vurdert «prisproblemene».

Anbefalingen var å etablere et tettere samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Men Skånland-utvalget talte i første omgang for døve ører. Lønnsoppgjøret i 1974 ble rekorddyrt.

Da lærte man, og vi fikk såkalte kombinerte oppgjør. 50 år senere står Støre-regjeringen, LO og NHO overfor en tilsvarende situasjon.

Regjeringen lanserte onsdag forbedringer i ordningene for strømstøtte. Men dette er neppe godt nok. Å fjerne momsen på strøm vil være et kraftfullt bidrag til å sikre et moderat lønnsoppgjør i år.

Det vil alle parter være tjent med.