Kjetil Staalesen

Sist uke fikk jeg tilsendt en artikkel fra New York Times. Den handler om en gruppe ansatte i giga-foretaket Amazon som klager over at de blir behandlet som, og føler seg som, samlebåndsarbeidere.

Det har vi hørt før, tenker du. Ja, det er sant. Men nyhetsverdien i artikkelen er at det denne gang ikke er Amazons horder av lagerplukkere som roper varsku.

De har vi for lengst lært at arbeider under det vi i Norge ikke ville nøle med å kalle slavelignende vilkår. Nei, denne gangen er det det som inntil nylig var adelskapet i tech-verdenen som har mistet plassen i solen.

Programmererne til Amazon blir nå delvis utkonkurrert av kunstig intelligens, og delvis satt til å bruke KI i programmeringsjobben. Resultatet er at det er færre jobber, disse jobbene er dårligere betalt og i disse jobbene må du produsere mye mer enn før.

Selvstendig tenkning blir nedmuntret. Tankearbeidet gjøres bedre, raskere og billigere av KI. Du skal bare skrive kode.

Da jeg leste artikkelen i NY Times, kom jeg på en tekst jeg skrev i 2018. Den handler om akkurat det samme.

Bare bytt ut programmerere med advokater, leger og arkitekter. Poenget er ikke at spaltisten den gang var enormt framsynt (kremt). Nei, tvert imot, egentlig. Poenget er at dette fenomenet er tidløst.

Ikke-tenkende arbeidere som må holde det stadig høyere tempoet til maskinen.

Du har sett Chaplin-filmen, nå kan du oppleve det live.

Når jobben ikke er et bra sted å være, er det lett å bli forbanna på arbeidsgiveren. Og det er selvsagt rett adresse for krav om endring.

Men faktum er at det er langt mellom arbeidsgivere som ikke ønsker sine medarbeidere vel.

Arbeidsgivere flest er bra folk, som bare slumper til å være på motsatt side av konflikten mellom arbeid og kapital som det du er som arbeidstaker.

En arbeidsgiver som investerer i en ny maskin, gjør det ikke for å gjøre livet surt for medarbeiderne sine. Ikke for å gjøre hverdagen lettere og bedre heller, altså. Hun gjør det for å tjene mer penger. Eller for å ikke bli utkonkurrert. Eller begge deler. Det er en kalkyle som ligger bak, ikke et hjerte.

Det er OK. At teknologisk utvikling gir økt produktivitet og økonomisk vekst, er en av de best belagte påstandene i samfunnsøkonomien. Vi er tilhengere av dette i Norge. Men vi stiller krav til måten det skal skje på.

Denne utviklingen er ikke automatisk bra for de som har de gamle jobbene. Ikke engang for de som får de nye, som eksempelet fra Amerika-landet viser.

Det holder ikke at kaka skal bli større. Alle må få mer. Ellers blir det bråk. Det er flere måter å sabotere på. Enten ved at de nye jobbene ikke blir tilgjengelige for de som mister de gamle.

Eller ved at samfunnet tillater at lønninger kan bli så lave at de som før hadde gode jobber må ta til takke med dårligere jobber. Eller ved at velferdsstaten ikke tar vare på de som ender opp utenfor arbeidslivet. Eller alle tre.

Du trenger ikke se langt for å finne samfunn der dette skjer.

Bare arbeidsfolk er billige nok, vil det jo være «jobber» tilgjengelig. Du trenger ikke kjøpe deg oppvaskmaskin hvis det er billigere å få et menneske av kjøtt og blod til å ordne kjøkkenet ditt mens du er på jobb.

Arbeidsgivere investerer bare i ny teknologi hvis alternativet er dyrere. Framskrittet er et argument for å holde prisen på arbeid høy.

«Prisen på arbeid» betyr det samme som lønn.

Samfunn som setter lav pris på menneskelig arbeidskraft, er ikke bare dårligere samfunn for veldig mange mennesker. De går også glipp av utvikling.

Lave lønninger gjør gammel teknologi mer lønnsomt, relativt sett. Høye lønninger tvinger fram investeringer i nye, mer effektive maskiner og i nye måter å organisere arbeidet på.

Arbeidsfolk har alltid levd i denne virkeligheten. De har gått fra at ti personer gjorde en jobb, til at åtte, seks, fire og til slutt én person, gjorde den samme jobben. Da ved hjelp av en maskin. Samme hvilken. En gravemaskin. En skrivemaskin. En datamaskin. Eller en plog.

Det nye er at dette blir hverdagen for helt nye grupper. Programmerere i de globale tech-gigantene. Eller leger, ingeniører og advokater.

I framtida trenger vi kanskje ikke advokater i det hele tatt. Det høres sikkert ut som en skrekkvisjon for deg som lever av dette noble faget.

Men hvis en dalende etterspørsel etter dine tjenester skyldes at kunstig intelligens har sørget for at den som har rett, får rett, også når vedkommende er fattig og uten juridisk spisskompetanse. Ja, i så tilfelle er det jo fantastisk.

Rike mennesker har siden tidenes morgen hatt folk både til å rydde kjøkkenet og til å gi dem juridisk rådgivning. Først siden bestemors tid har også vanlige folk fått hjelp til oppvasken. Da av maskiner.

Kanskje er avansert juridisk og annen rådgivning neste demokratiserende og utjevnende rundingsbøye?

Det er bare ett kriterium som må møtes for at en slik utvikling ikke skal skape konflikter: De som mister oppgavene må beholde muligheten til å være nyttige for seg selv, sine nærmeste, og for samfunnet. Det krever organisering.

Det krever at gevinsten ved «det nye» fordeles på en måte som oppfattes som rettferdig.

Og likeledes at kostnaden ved å skrote «det gamle» kompenseres slik at de som i dag utfører oppgaver som snart vil være gammeldagse, kan leve gode, meningsfulle liv.

Vanskeligere er det ikke, men det er jammen ikke enklere heller.