Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Forhandlingsleder i Unio, Klemet Rønning-Aaby skriver 28. mars et innlegg «Nei, FriFagbevegelse – lærerne og sykepleierne er ikke lønnsvinnere».

Her trekker han fram min artikkel med tittelen «Sykepleiere og lærere var blant lønnsvinnerne i fjor», som ble publisert 23.mars.

I min artikkel går jeg gjennom tall fra det tekniske beregningsutvalget for kommunesektoren (TBSK) hvor Rønning-Aaby selv er medlem. Jeg bruker tallene for datolønnsveksten for å vise at lærere og sykepleiere i kommunesektoren har hatt en bedre lønnsutvikling enn andre store grupper i kommunesektoren, grupper som det er naturlig å sammenligne seg med.

Dette mener Rønning-Aaby at jeg ikke skulle gjøre. Jeg burde heller ha sammenlignet lærerne og sykepleierne med lønnseliten blant kommuneansatte, kommunale ledere og ansatte som inngår individuelle lønnsavtaler.

Jeg er helt enig med Unios forhandlingsleder i at dette er interessant. Lederne har hatt den beste lønnsutviklingen i kommunene. Det er også nevnt i saken, og en av kolonnene i grafene gjelder ledere. Det kunne ha vært plassert høyere opp i teksten og gjort tydeligere.

Samfunnsproblem

Økte lederlønninger og at lønnseliten stikker fra er et samfunnsproblem som gir økte forskjeller i Norge. Dette er med på å øke lønnsforskjellene, og undergrave den norske modellen.

Men hvis en skal minske lønnsforskjellene er det også viktig at de som har den dårligste lønna, får de største lønnstilleggene. Min artikkel viser at det er det motsatte som holder på å skje. De med de laveste lønningene har hatt den dårligste lønnsutviklingen.

Et poeng med å trekke fram lærerne og sykepleierne som lønnsvinnere er at det har dannet seg et feilaktig bilde i offentligheten at det er disse gruppene som har kommet dårligst ut.

Dette er en påstand som Unio har sørget for har festet seg i offentligheten. Tallene fra TBSK viser at dette ikke er korrekt. Det er fagarbeidergruppene og gruppene med lavest utdanning som kommer dårligst ut. Når vi påpeker dette, mener Rønning-Aaby at vi løper arbeidsgivernes ærend.

Sammensetningseffekten

I sitt innlegg bruker Rønning-Aaby plass til å forklare noe av lønnsutvikling med sammensetningseffekten.

Sammensetningseffekten betyr at en kan registrere en lønnsutvikling i en bransje som ikke kommer av at lønningene endres, men fordi sammensetningen av ansatte i denne bransjen har endret seg.

Typisk skjer dette når eldre med lang ansiennitet og høy lønn slutter og erstattes med dårligere betalte yngre arbeidstakere. Da vil gjennomsnittslønna i bransjen sannsynligvis synke uten at noen får dårligere betalt.

Rønning-Aaby snakker om sammensetningseffekten og viser til masseoppsigelser og sluttpakker i oljesektoren i 2016. Dette skal vise at lønnsutviklingen i industrien har vært kunstig lav siden 2016.

Han viser også til sammensetningseffekten innen helseforetakene når legetettheten blir større. Begge disse eksemplene er relevante.

Massepermittering

Forhandlingslederen nevner at akademikerne i staten har hatt en svak lønnsutvikling, men i dette eksempelet er ikke sammensetningseffekten vurdert som interessant.

I staten har ansettelsespolitikken dreid. Andelen med nyansatte personer med mastergrad, har økt kraftig. Det er færre nyansatte med kortere utdanning. Det betyr at gjennomsnittsalderen (og ansienniteten) for de med kortere utdanning øker. Samtidig holdes gjennomsnittsalderen (og ansienniteten) for de med lang utdanning på et lavt nivå. Da vil det se ut som om akademikerlønningene synker i forhold til de med kortere utdanning, men ingen går ned i lønn.

En av de kraftigste samordningseffektene vi har sett de siste årene er lønnsutviklingen i hotell- og restaurantbransjen. Her har det vært massepermitteringer. Unge ansatte ble henvist til permitteringer og dagpenger, mens den statistiske lønna økte. Dette er ikke med i bildet som Unios forhandlingsleder tegner.

Rønning-Aabys bruk av sammensetningseffekten er altså ganske selektiv.

Frontfagsmodellen

Men kanskje det mest alvorlige i Rønning-Aabys historieframstilling er framstillinga av frontfagsmodellen. Han skriver at det i 2020 og 2021 skjedde en kraftig endring i anvendelsen av frontfagsmodellen. Dette belegger han med at i begge årene ble resultatet (av frontfagsoppgjøret) vesentlig høyere enn anslaget.

Jeg går ut fra at forhandlingslederen i Unio har fått med seg at nettopp i disse to årene han viser til, foregikk en pandemi i landet. Store deler av arbeidslivet var nedstengt, mange var permitterte. Tariffoppgjøret ble utsatt et halvt år. Det å kunne forutse hva som skjedde et halvt år i forveien var svært krevende.

Anslaget over den økonomiske rammen for frontfaget dreier seg om tre faktorer. For det første overhenget, det vil si hvilken lønnsvirkning fjorårets lønnsoppgjør har på årets. For det andre tarifftilleggene. Disse to faktorene er kjent.

Den tredje faktoren er lønnsglidningen, lønnsveksten resten av året. Hovedoppgaven for de som beregner frontfagsrammen er derfor å anslå hvor store de lokale tilleggene i industrien blir et halvt år fram i tid.

I et vanlig oppgjør er det krevende nok. Med pandemiusikkerheten var det bortimot umulig.

Det er rett og slett useriøst av Rønning-Aaby å påstå at forskjellen mellom anslag og resultat i pandemiårene markerer en endring i frontfagsmodellen. Rønning-Aabys underliggende resonnement er at partene i frontfaget bevisst har feilkalkulert frontfagsfront. Det er en drøy påstand.

Lønnstaperne

En kan drøfte fram og tilbake hvilke grupper som har tapt og vunnet. Men i det store bildet har lønnsutviklingen over tid mellom de ulike sektorene vært svært jevn. Her er gjennomsnittlig årlig lønnsvekst per år for årene 2011 til 2020 for noen bransjer:

·        Treindustrien                   2,7 prosent

·        Hotell og restaurant      2,8 prosent

·        Undervisningsansatte  2,9 prosent

·        Industriarbeidere          3,0 prosent

·        Industrien samlet         3,1 prosent

·        Transportsektoren        3,1 prosent

·        Statsansatte                     3,1 prosent

·        Kommuneansatte          3,2 prosent

·        Helseforetakene            3,2 prosent

·        Finanstjenester               3,8 prosent

Det er noen forskjeller, men gjennomgående er det de med den laveste årslønna som har hatt den dårligste lønnsutviklingen, og offentlig sektor kommer ikke spesielt dårlig ut sammenlignet med privat sektor.

Ifølge KS har lønnsveksten for akademikergruppene i kapitel 5 i gjennomsnitt i perioden 2004 – 2020 vært på 4,4 prosent. Det er 0,7 prosentpoeng høyere per år enn i kapittel 4. Siden dette er snitt over 15 år, er det ikke direkte sammenlignbart enn tallene i tabellen over. Lønnsveksten har hatt en fallende tendens de siste ti årene.

Fakta på bordet

Rønning-Aaby avslutter med å skrive: «LO og FriFagbevegelses kjør mot Unio foran årets oppgjør er i en slik sammenheng helt og fullstendig ubegripelig.»

LO får snakke for seg.

FriFagbevegelse har ikke noen agenda i tariffoppgjøret annet enn å finne fakta på bordet, og fortelle hva som skjer. Noen ganger har det vist seg at det er behov for å korrigere virkelighetsbeskrivelsen som dominerer offentligheten.

Det er tallenes tale, ikke å løpe arbeidsgivernes ærend.