Debatt
Rentedebatten: Det er viktige mangler i Roger Bjørnstads beskrivelse
Professor ved Økonomisk institutt og tidligere utvalgsleder
André Kjernsli
Norges Bank satte opp renta med 0,25 prosent i mai.
Jonas Fagereng Jacobsen
Saken oppsummert
Høyere rente senker inflasjonen i Norge, også når inflasjonen er utløst av utenlandske kostnadssjokk.
I et intervju i FriFagbevegelse kommer Roger Bjørnstad med en rekke utsagn som jeg mener trenger et svar.
Mitt innlegg i Aftenposten og intervju i FriFagbevegelse omhandler hvordan frontfagsmodellen skal forstås ved et inflasjonsmål, der jeg mener at det er viktige mangler i Roger Bjørnstads beskrivelse.
Jeg drøfter ikke den faktiske rentesettingen og lønnsveksten, så dette er ikke ment som kritikk av resultatet av lønnsforhandlingene.
Bjørnstad sier at «det er en misforståelse at frontfagsmodellen ikke er forenlig med inflasjonsmålet.
Direkte sitat: – Det er riktig at vi legger til grunn den langsiktige utviklingen i eksportprisene og ikke inflasjonsmålet innenlands. Men siden inflasjonsmålene er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, er dette helt forenlig med inflasjonsmålet til Norges Bank, sier han.»
Jeg er enig med Bjørnstad i at frontfagsmodellen er forenlig med inflasjonsmålet, men det forutsetter at lønnsdannelsen også tar hensyn til inflasjonsmålet.
Bjørnstad sier at når inflasjonsmålet er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, så vil dette fungere. Men det er den faktiske inflasjonen som har betydning, ikke inflasjonsmålet.
Det er til liten hjelp at inflasjonsmålene er de samme, dersom den faktiske inflasjonen er klart høyere i Norge.
Hvis høy inflasjon fortsetter, uten at pengepolitikken responderer på det, så kan det føre til at kronekursen svekkes og den høye lønns- og prisveksten forsterkes.
Bjørnstad sier at det jeg sier «står i motstrid til det vi konkluderte med i rapporten til Frontfagsmodellutvalget.» Dette er jeg helt uenig i.
Samspillet mellom lønnsdannelse og pengepolitikk omtales bl.a. på side 57-58, se sitat i faktaboksen.
Her står det bl.a. at det er sentralbanken som «vurderer hvilken styringsrente som er best egnet til å oppfylle mandatet om lav og stabil inflasjon og høy og stabil produksjon og sysselsetting»
Bjørnstad sier at «renta ikke er i stand til å få ned inflasjonen, siden den har opphav i utlandet.» Dette er misvisende.
Omfattende forskning finner at høyere rente bidrar til lavere inflasjon, og dette vil gjelde også dersom utenlandske kostnadssjokk var den utløsende årsaken til høyere inflasjon.
Dette gjelder også i den makroøkonomiske modellen NAM, som LO bruker i sine analyser.
Utdrag fra Frontfagsmodellutvalget, side 57-58:
En situasjon med høy prisvekst og en vedvarende svak krone vil være krevende for stabiliseringspolitikken. En vedvarende svak krone kan trekke opp lønnsveksten i en periode, og det kan forsterke og forlenge den høye prisveksten. Sentralbanken har fått et mandat med et mål om lav og stabil inflasjon, der banken også skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Hvis svak kronekurs fører til at den høye prisveksten varer i lengre tid enn den ellers ville gjort, vil det isolert sett tilsi høyere styringsrente. En høyere styringsrente vil bidra til å styrke kronen og dempe prisveksten, men vil samtidig redusere aktiviteten i norsk økonomi. En vedvarende svak krone vil dermed gi en målkonflikt i pengepolitikken, der Norges Bank må veie kostnadene ved for høy inflasjon mot kostnadene ved redusert aktivitet i norsk økonomi.
En slik situasjon vil også være krevende for frontfagsmodellen. Høy internasjonal prisvekst og svak kronekurs reduserer kjøpekraften til husholdningene, men bidrar samtidig til høy lønnsomhet i frontfaget. Frontfagsmodellen bygger på at denne lønnsomheten danner grunnlaget for lønnsvekst i alle sektorer. Dersom partene skulle holde lønnsveksten tilbake av hensyn til inflasjon og rente, vil det gi lav lønnsandel og høy lønnsomhet. Dersom det i neste runde skulle føre til økte bonusutbetalinger og økte lederlønninger i sektoren, kan det skape spenninger og utfordre oppslutningen om frontfagsmodellen.
Sentralbanken vurderer hvilken styringsrente som er best egnet til å oppfylle mandatet om lav og stabil inflasjon og høy og stabil produksjon og sysselsetting. Dersom sentralbanken har grunn til å tro at prisveksten er trygt på vei ned mot målet selv om det tar noe tid, er det lettere for sentralbanken å legge mer vekt på målet om høy sysselsetting. I Pengepolitisk rapport 3/2023 skriver den pengepolitiske komiteen at de ikke ønsker å sette renten mer opp enn det som er nødvendig for å få bukt med den høye prisveksten. Sentralbanksjefen har også i sin kommunikasjon pekt på at en koordinert lønnsdannelse der partene legger vekt på høy sysselsetting, demper lønns- prisspiraler og reduserer behovet for å heve renten. I Norges Banks anslag er inflasjonen tilbake nær inflasjonsmålet i 2026, dvs. på tre års sikt.
Et godt samspill mellom lønnsdannelsen og den økonomiske politikken vil være avgjørende for å unngå at høy lønnsvekst og høy rente leder til en markert nedgang i økonomien, med langvarige negative virkninger på sysselsetting og arbeidsledighet. For å få en god kombinasjon av virkemiddelbruk må de sentrale aktørene ha riktig forståelse for hverandres reaksjonsmønstre. Frontfagsmodellen har selvkorrigerende mekanismer, som innebærer at høy lønnsvekst ikke behøver å være en indikasjon på at arbeidsledigheten er lavere enn det som er opprettholdbart på lengre sikt. Derfor er det viktig at den økonomiske politikken tar høyde for at det vil ta tid å få inflasjonen ned til målet uten en markert oppgang i ledigheten. Dersom det glipper i det inntektspolitiske samarbeidet, og lønns- og prisveksten forblir høy, vil det kunne gi mer vedvarende høy rente som ellers kunne vært unngått.
---------------------------------------------------------------
Steinar Holden har skrevet innlegget som professor og tidligere utvalgsleder. Han er også eksternt medlem i rentekomiteen i Norges Bank, men synspunktene i dette innlegget er Holdens egne.
Nå: 0 stillingsannonser