Trygve Tamburstuen

Tidligere Ap-politiker

Driften i gruve 7 på Svalbard avvikles neste år. Sammen med annen reduksjon i byggevirksomhet betyr det at 250 norske statsborgere trolig vil forlate Svalbard i løpet av 2025. Det kan bringe den norske andelen av total befolkning på Svalbard under 50 prosent.

Kullkraftverket er stoppet og under demontering. Erstatningen er dyr, forurensende og usikker dieselbrenning – diesel som hentes over lange avstander.

I 2025 er det samtidig 100 år siden norsk suverenitet over øygruppen ble etablert. Hva vil avviklingen av norsk kulldrift bety for fortsatt norsk suverenitet?

Kull vil utgjøre en betydelig del av industriens behov for innsatsfaktorer i lang tid framover, både i Norge og Europa for øvrig. Hvis vi skal opprettholde konkurransedyktig produksjon av materialer som verden trenger, gjennom lange verdikjeder.

Svalbardkull har møtt kravene til renhet. Norge importerer 1.2 mill. tonn kull – 60 prosent fra Colombia, fraktet i skip med dieselmotorer.

Svalbard har kjente og rene kullforekomster som det fortsatt kan drives på. Når Svalbardmeldingen skal behandles i november, bør Stortinget be Regjeringen komme tilbake med en sak om åpning av Bassen-forekomsten i Adventdalen. Her er reserver og kvalitet avklart. En driftsform som gir drift i balanse må finnes.

Avvikling av kulldrift på Svalbard er klimapolitisk ren symbolpolitikk, og geopolitisk svært dristig.

Særlig koblet mot energiforsyningen. En vurderer nå mange alternativer for langsiktig sikker energiforsyning, bl.a. vindturbiner. Å bygge vindturbiner i dette sårbare landskapet når en nettopp har brukt milliarder på å slette alle spor etter Svea, virker hull i hodet.

Under mitt besøk på Svalbard nylig kom det også fram interessante muligheter for lokal energiforsyning gjennom bruk av skifergass og uten bruk av kjemikalier for cracking. SINTEF har allerede gjort et betydelig arbeid for å avklare grunnlaget for en slik løsning.

Kommentar: Snart er det slutt på gruvedrift på Svalbard. Bak lurer Russland og Kina

Dette synes for meg å være den løsningen en snarest mulig bør søke å avklare grunnlaget for. Da kan Svalbard forsynes med ren energi fra en lokal kilde, og prosjektet kan bli et visningsprosjekt, også internasjonalt.

Svalbard skal omstilles uten vekst i befolkningen. For å utnytte storsamfunnets ressurser best mulig, er det viktig at en også ser på ut-esingen av institusjonene lokalt.

Sysselmesterens administrasjon øker, det samme gjør Lokalstyrets administrasjon, og Store Norskes administrasjon, til tross for at SN skal avvikle gruvedriften. I tillegg har en Statsbygg og andre statlige organer.

Dette synes unødvendig kostbart og lite hensiktsmessig. En bedre samordning må også skje i sentralforvaltningen, mellom alle de ulike departement og direktorater m.v. som engasjerer seg i Svalbard-saker.

Med en norsk befolkning som kan bikke under 50 prosent allerede neste år, er det viktig at det finnes et register både over selskaper som etablerer seg der, og beboere som tar tilhold der.

Dette har med ryddige arbeidsvilkår å gjøre, og det går på arbeidsgivers plikt til å skaffe ordentlige boforhold for sine ansatte. Boligsituasjonen må åpenbart komme under bedre kontroll. I dette lille samfunnet er det mulig å drive en god boligpolitikk.

Men aller viktigst er en ny vurdering av kulldrift og utvikling av andre mulige mineraler. Norge og Europa vil trenge kull i lang tid. Svalbard kan produsere ren kull som kan forsyne deler av norsk metallindustris behov.

Da er det kun dum symbolpolitikk å hensette seg i en situasjon der vi må fortsette å importere kull med tunge miljø- og klimaavtrykk som langt overstiger Svalbardkullet. Og drevet ut under arbeidsforhold som ikke møter de basale krav til menneskerettigheter.

Kronikken sto først på Nordnorsk debatt, 28.10.2024