Are Tomasgard

LO-sekretær

Norsk suverenitet over Svalbard betyr ikke at vi er alene – eller at det er kun Norge som har rettigheter på Svalbard. Svalbard-traktaten gir Norge ansvaret for å forvalte øyene på en måte der alle de rundt 50 traktat-statene behandles likt.

Det er heller ikke slik at det alltid har bodd flest norske statsborgere på Svalbard. Sovjetunionen hadde ambisjoner på Svalbard og hadde også flere bosatte; mange fra Ukraina som på dette tidspunktet var en del av Sovjetunionen.

Streng forvaltning

Norge forvalter Svalbard strengt, og et strengt naturvernregime har i realiteten tatt bort mye av de næringsmulighetene selskap fra traktatstatene hadde når det gjaldt å utnytte naturressurser – for eksempel gruvedrift – fangst og etter hvert også begrensningene når det gjelder turisme.

Store cruisebåter vil kanskje bli forbudt på Svalbard, men da av sikkerhetshensyn. Skulle det gå galt så langt borte, vil det bli svært krevende å sette i gang så store redningsaksjoner som store cruisebåter kan kreve om de går på et isfjell.

Unik natur

Naturen på Svalbard er unik. Den må tas vare på. Samtidig er det kun gjennom å ha en stabil fastboende befolkning Svalbard kan utvikles på en god måte.

De fastboende er glad i naturen. De er opptatt av å bevare naturen. Naturen var for mange hovedårsaken til at de slo seg ned på Svalbard.

Gruvedriften snart historie

Nå er Svalbardsamfunnet under press. Den tradisjonelle gruvedriften er snart historie, om det ikke skjer noe raskt.

Kun gruve 7 er fortsatt i drift av alle gruvene, men også den planlegges å bli lagt ned om få måneder. Det vil føre til at 90 faste gode arbeidsplasser forsvinner i gruveselskapet.

Ringvirkningene vil føre til at grunnlaget for kanskje 200 – 300 arbeidsplasser i Svalbard-samfunnet vil forsvinne når gruve 7 er nedlagt. Med en lokalbefolkning på mellom 2000 og 3000, er dette dramatisk.

Det er stort sett arbeidstakere med norsk pass som jobber i gruva. Med tanke på at beboere med pass fra andre nasjoner over tid har hatt en økende andel av befolkningen i Longyearbyen, vil utslaget for den norske andelen av beboere slå hardt ut med nedleggelsen.

Enorme utfordringer

Samtidig som Svalbardsamfunnet ligger an til å miste viktige arbeidsplasser, står samfunnet lengst nord overfor enorme utfordringer.

For det første trenger Svalbard-samfunnet en permanent energiløsning. Det sies at fjernvarmenettet som omfatter det meste av bygningsmassen i Longyearbyen er lekk som en sil.

Da en for kort tid tilbake erstattet kullkraftverket med store dieselaggregater, så skjedde det noe. De store mengdene spillvarme fra kullkraftverket var plutselig borte.

Spillvarme fra dieselaggregater er minimal målt mot spillvarme fra kullkraftverk, noe som førte til at en må forbrenne enda mer diesel for å i tillegg til å produsere nok strøm også må forsyne fjernvarmeanlegget.

For det andre må mye av boligmassen i Longyearbyen fornyes på grunn av at permafrosten ikke lenger er like stabil.

For det tredje må sannsynligvis også vannforsyningsanlegget fornyes innen ikke altfor lang tid.

Det er akutt behov for en reservevannløsning. Det snakkes om osmose, altså å omgjøre saltvann til ferskvann, men det vil også kreve betydelig energi.

For det fjerde må også fremtidig infrastruktur som tåler klimaendringer med ekstremvær, flommer, endret permafrost, lynnedslag osv. gjennomføres.

Herunder trenger Svalbard etter hvert en ny fiberforbindelse til fastlandet.

Enorme investeringer

Vi snakker samlet om enorme investeringer. Og det skjer samtidig som den tradisjonelle gruvedriften legges ned, og samtidig som naturvernhensyn og hensyn til sikkerhet fratar Svalbard-samfunnet nye næringsveier og arbeidsplasser. Og på toppen av det hele en svekket norsk befolkningsandel.

Noe må gjøres; og det må skje raskt.

Det trengs en omstillingspakke

Mitt forslag er å etablere en storstilt omstillingspakke for Svalbard, med en tidshorisont på 15 år. Denne pakken starter med en plan for et robust svalbardsamfunn rustet for å møte utfordringene vi kan forvente de neste 100 årene.

Ettersom et hovedmål er bosetting, må tiltakene planen bærer fram gjennomføres i all hovedsak av fastboende, noe som vil stille store krav til anbudsutformingen.

Det er kortsiktig og lite bærekraftig å fly inn og ut byggelag til Svalbard. Bare teoriøkonomer fritatt fra virkeligheten og målsetting om å øke andelen norske beboere på Svalbard kan finne på å regne hjem en oppbygging basert på pendling til og fra Svalbard fra fastlandet.

Oppgavene som skal løses må også bidra til ambisjonen om fastboende norske statsborgere.

Varige arbeidsplasser

Det må legges en rekkefølgeplan og det må gjøres bevilgninger som gjør omstillingen realistisk. De femten årene fram mot 2040 bør også brukes til å etablere flere varige og gode arbeidsplasser på Svalbard. Det er allerede en del arbeidsplasser innen skole og forskning på Svalbard. Satellittsatsingen blir fortsatt viktig.

Men, det må komme varige arbeidsplasser utover hva dette og behovet for løpende vedlikehold de neste 100 årene vil kreve.

Staten må finansiere

Ved å sette i gang omstillingspakken, vil en få bedre tid på seg til å avklare hvilke arbeidsplasser som skal dominere Svalbard de neste 100 årene.

En ting er i alle fall soleklart: Svalbard kan ikke fornyes ut fra et selvkostprinsipp. Kostnadene for beboerne vil bli skyhøye. Det vil ikke være bærekraftig. Staten må tungt inn.

Et Svalbard, der vi ikke er villig til å utnytte naturressursene som følge av naturvern, og der en av flere årsaker også må begrense turisme, er ikke mulig å drive med økonomisk overskudd.

Svalbardtraktaten gir Norge styringen over Svalbard. Det er Norge som har valgt å styre Svalbard ut fra bærekraftige prinsipper økologisk; og det er nok fornuftig i en verden der det biologiske mangfoldet er under sterkt press.

Press fra stormaktene

Samtidig kan konsekvensen bli et sterkere press fra andre traktatstater som Russland, Kina og Japan – som alle ønsker å høste mer av knapphetsressursene som finnes på Svalbard. Skal Norge unngå at et slikt press bygges opp, må Svalbard bygges for fremtiden.

Det handler om uendelig mye mer enn økonomi. Derfor må nå politikerne tverrpolitisk bli enige om en slik pakke, senest i statsbudsjettet for 2026.

Håper på ny kullgruve

Alternativet er som vår fantastiske tillitsvalgte i Norsk Arbeidsmandsforbund og primus motor i Svalbard-samfunnet Svein Jonny Albrigtsen sier til FriFagbevegelse nylig:

«Jeg håper jo at det kan bli noen arbeidsplasser å gå videre til – for dem i Gruve 7. Drømmen er jo at Store Norske åpner ei ny kullgruve.»

Kull til stålproduksjon

Husk at Gruve 7 produserer metallurgisk kull som ikke går til forbrenning. Kullet fra Svalbard er en avgjørende innsatsfaktor for stålproduksjon i Europa, og uten stål – glem det grønne skiftet.

Hvor det tyske selskapet som kjøper nær sagt alt kullet som utvinnes i gruve 7 skal hente metallurgisk kull ifra når gruva legges ned, vet vi ikke. Bekymringen bør være stor for at det blir russisk kull levert av skyggeflåten; enskrogere – eller mer presist – flytende miljøbomber langs norskekysten …

Svalbard må ikke få forfalle

Men, om en lar symbolpolitikk styre, er det i alle fall det minste en kan gjøre å ta konsekvensen av det. Svalbard er for viktig til å forfalle. Og det er enda viktigere i vår geopolitiske verden i dag.

Med sin beliggenhet midt mellom de store supermaktene i verden er ikke fremtiden gitt. Den kan påvirkes. Ikke minst av et land som etter en felles traktat har suverenitet.