Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Staten og fylkeskommunene får kraftig kritikk fra Riksrevisjonen.

Veiene rundt om i vårt langstrakte land blir verken tryggere, mer framkommelige eller mer miljøvennlige. Til tross for at det brukes stadig flere milliarder på drift og vedlikehold.

Senest i det reviderte statsbudsjettet, som nå ligger til behandling i Stortinget, har Støre-regjeringen forbilledlig plusset på 1,2 milliarder kroner ekstra til drift og vedlikehold i veisektoren.

Men det virker som at mange av milliardene forsvinner i et administrativt sluk. En viktig årsak finner vi i de politiske reformene som skulle gi oss en bedre veistandard.

Ifølge Statens vegvesen er «forhold knyttet til drift og vedlikehold medvirkende til rundt 30 dødsulykker i året». I forfjor utgjorde dette 30 prosent av dødsulykkene.

«Norske veier skal være trygge. Derfor er det alvorlig at tilstanden på veiene våre medvirker til så mange dødsulykker hvert år», sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Glatt vei på grunn av is og snø er en viktig årsak til alvorlige ulykker. Dårlig veidekke spiller også inn negativt. Det kan nevnes at glatte veier var en medvirkende årsak til 48 dødsulykker i perioden 2017 til 2021.

Det store problemet er altså at vi får mindre veikvalitet igjen for pengene. Hvorfor skjer dette?

Riksrevisjonen konkluderer med at en viktig årsak er at administrasjonen av fylkesveiene ble overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene i 2020. Dette kom som en følge av Erna Solbergs regionreform.

De samlede kostnadene til slik veiadministrasjon har gått betydelig opp. Antall årsverk til drift og vedlikehold har økt med 41 prosent. Jo flere kokker, jo mer søl.

I årevis var det slik at byråkratene i Statens vegvesen tok seg av både riksveiene og fylkesveiene, selv om fylkesveiene var politisk underlagt fylkeskommunene.

Den nye organiseringen har ført til at driftskontraktene med entreprenører blir mindre effektive. Det kan eksempelvis dreie seg om vinterdrift og klipping av grøntområder langs veiene.

Tidligere driftet gjerne samme entreprenør både riks- og fylkesveier i tilstøtende områder.

Men som følge av regionreformen må det nå inngås to kontrakter – ofte med to ulike aktører. Dermed er stordriftsfordelen historie. Resultatet har også blitt mer fragmenterte kompetansemiljøer.

Bakteppet er altså regionreformen, sammenslåingen av en rekke fylkeskommuner til større regioner. I den forbindelse ble det vedtatt at flere statlige oppgaver skulle overføres til fylkeskommunene.

Ap/Sp-regjeringen sørger riktignok for at flere av de gamle fylkene gjenoppstår som egne enheter, men det er en annen historie.

Det bør imidlertid nevnes at fylkeskommunene allerede i 2010, altså under den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg, fikk ansvaret for de statlige veiene som før gikk under betegnelsen øvrige riksveier.

Men det er ikke bare stordriftsfordelene ved den gamle administrasjonsmodellen som er borte. Mange fagfolk har også forsvunnet eller befinner seg i «feil» etat.

Da fylkeskommunene fikk det fulle ansvaret for sine veier, var forutsetningen at overflødige byråkrater i Statens vegvesen skulle følge med på veien til fylkene.

Men så skjedde ikke i tilstrekkelig grad. Noen fagfolk klamret seg til sine kontorer mens andre forsvant til det private næringslivet eller gikk i tidligpensjon. Fylkeskommunene fikk dermed ikke nok fagfolk på sine veikontorer. På toppen av dette skjedde det en stor omorganisering internt i Statens vegvesen.

Nå som veisektoren har blitt omorganisert har Samferdselsdepartementet en enda viktigere rolle. «Departementet har ikke fulgt godt nok med på resultatene av drift og vedlikehold. Det er ikke tilfredsstillende», sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Riksrevisjonen kommer med en knusende dom. Samferdselsdepartementet må følge bedre med på om de nasjonale målene nås, også der hvor fylkeskommunene har ansvar.

Riksrevisjonen har undersøkt perioden 2015 til 2022. En av konklusjonene er at Statens vegvesen ikke utnytter viktige data godt nok.

Planleggingen er lite forutsigbar for entreprenørene. Dette gir dyrere drift og vedlikehold enn nødvendig. Mange IT-systemer og rutiner er også for dårlige. Vegvesenet gjør heller ikke nok for å lære av trafikkulykker der drift og vedlikehold er medvirkende.

I Statens vegvesen er man etter sigende i ferd med å ta tak i utfordringene som beskrives i Riksrevisjonens rapport. «Vi har lyktes med å bremse prisveksten, styrket samarbeidet med markedet og innført nye kontraktsformer som skal gi oss mer for pengene», sier divisjonsdirektør Bjørn Laksformo til NTB.

Et nytt system skal gi bedre informasjon om tilstanden på veinettet.

I forfjor ble det brukt 21 milliarder kroner på drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier. Det er altså ikke småsummer det her er snakk om.

Og til sammen 56.000 kilometer med vei. Derfor er det betimelig å stille krav om effektiv drift. For dyr drift medfører naturlig nok mindre penger til vedlikehold. Dårligere vedlikehold gir i neste runde dyrere drift. Dette er en ond sirkel som må brytes.

Det må være lov å si at noe var bedre før, som da Statens vegvesens folk også utførte veiadministrasjon på vegne av fylkeskommunene. Men å reversere til den gamle modellen, vil være like vanskelig som å få utklemt tannkrem tilbake på tuben. Det vil ventelig gjøre vondt verre.

Nå må vi nøye oss med å lære av feilene som ble gjort.

Drift og vedlikehold av veiene våre må administreres så effektivt som mulig. Bevilgningene må prioriteres slik at vi tar bedre vare på de veiene vi har. Hull må tettes, og snø brøytes så godt som mulig.

Trafikksikkerhet og god framkommelighet må settes i høysetet. Staten og fylkene må derfor samarbeide bedre, ikke sitte overlegent på hver sin høye hest.

Først da kan det bli vei i vellinga.