Helene Skeibrok

Man skulle tro at høyresiden var mot unødvendig byråkrati, men det er de tydeligvis ikke. Da ville de ikke støttet anbud av velferdstjenestene.

Norske kommuner kjøper omsorgstjenester for yngre for nesten ti milliarder kroner årlig, viser en undersøkelse fra For Velferdsstaten. Vi i Fagforbundet mener dette er tjenester kommunene bør gjøre selv.

Det å ivareta yngre mennesker med omfattende hjelpebehov, både i og utenfor hjemmet, er blant kommunenes og våre medlemmers kjerneoppgaver.

Det har blitt sagt at vi vel så gjerne burde si at vi bor i en velferds-kommune, som at vi bor i en velferdsstat.

Det er i kommunene våre viktige, hverdagsnære velferdstjenester ytes. Fra oppfølging i svangerskap på helsestasjoner, barnehagetida, grunnskolen og skolefritidsordning, fritidsklubber og parkliv. At søpla di blir henta, og kanskje har du også en gjenbruksstasjon i nærheten der du kan få kasta det farlige avfallet?

Selv om det føles langt unna i sommerdagene, vet du at når snøen faller i desember, er det noen som måker den.

Når du er gammel, skal du få støtten du trenger – om det er snakk om praktisk hjelp i hjemmet eller helsehjelp fra hjemmesykepleien.

Den dagen vi er så skrale at vi trenger mer oppfølging enn vi kan stå for selv, skal vi få en sykehjemsplass.

Alle disse sidene og fasene av livet holdes oppe av kommunens folk, finansiert av fellesskapet.

Velferdstjenestene er ikke som hvilke som helst andre tjenester. De er ikke egna for markedsbasert konkurranse, som en skobutikk eller café.

Tjenestene vi får i velferden er tett på oss, de er nære, og inngripende i hvordan dagene våre blir og livet vårt utvikler seg. Derfor er det viktig at de gjøres av trygge, faglig kompetente ansatte, som har nok kollegaer og en forutsigbar arbeidssituasjon.

Det gjelder alle sider av kommunens tjenester.

Når For velferdsstaten i notatet «Unge på anbud. Omfang, aktører og eierskap i privatisert yngreomsorg» analyserer kommunenes kjøp av private helse- og omsorgstjenester til personer under 67 år, og finner at kommunene bruker over ti milliarder kroner på disse firmaene, må vi stoppe opp og spørre oss: Når hadde vi debatten som konkluderte med at våre mest sårbare unge mennesker skal settes på anbud?

Det er tidvis større diskusjoner om konkurranseutsetting i eldreomsorgen. At det har foregått en storstilt privatisering av omsorgstjenester for yngre brukere, mener jeg har gått under radaren.

Dette er en brukergruppe som er særlig avhengig av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Det er viktig med kjente ansatte, rutiner og stabile relasjoner som bygges over tid.

Anbudssystemet gir ingen av delene, da det alltid vil være en innbygd usikkerhet rundt varigheten av tilbudet man mottar.

Større forandringer og overganger kan være krevende for mange. Det tar tid å bli ordentlig kjent og falle til ro i en ny bolig.

Kontrakter med utløpsdato betyr at trusselen om en fremtidig påtvunget flytting henger over hodene på brukerne og deres pårørende. Det er en helt uholdbar ekstra belastning å skulle bære.

Mange av brukerne av disse tjenestene er utsatte og sårbare enkeltmennesker, som er avhengige av et vedtak gjort på deres vegne.

Noen av dem har knapt språk og kan ha utfordringer med å uttrykke både hvordan de har det, og hva de ønsker. Mange av dem trenger svært tett oppfølging, og er spesielt sårbare for endringer.

Om disse omsorgstjenestene gjøres i egen kommunal regi, er veien kortere for å sikre godt samspill mellom de ulike kommunale tjenestene.

Å gi best mulig tjenester til innbyggerne våre må alltid være det viktigste målet. Da må vi vite at pengene som brukes på tjenestene går til brukerne og ikke til kommersielle firmaer med profitt som mål.

Når vi er så opptatt av at det er kommunen selv som bør drive velferden, og ikke kommersielle firmaer, springer det ut av årtier med erfaring.

Vi vet at kommersialisering og anbud gir mindre stabilitet for brukerne, dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte og oppsplitting av tjenestene.

Når en rekke små og store kommersielle firmaer går inn i velferden frasier kommunenes seg styringen og fleksibiliteten. Dette angår oppfølging, hvordan tjenestene bør styres og hva slags faglig opplegg som bør være på plass.

Selv om man også må ha kontroll og oppfølging av kommunale tjenester, er det en ekstra risiko med kommersielle aktører og hele deres forretningsidé.

Er firmaet organisert som et aksjeselskap, ligger det i firmaets grunnidé at det skal oppnå profitt.

Er det velferdstjenester firmaet driver med, ligger profittmarginene i to ting: færre folk på jobb og dårligere lønns- og pensjonsvilkår. 

Ingen av disse forholdene kan vi akseptere.

Prisen for overskudd til eierne av kommersielle bedrifter betales av brukere og pasienter, og av de ansatte i velferden.

Denne kommentaren har også vært publisert i Dagsavisen.