Cato Brunvand Ellingsen, vernepleier med master i habilitering og førstevara til Stortinget for SV i Oslo

Jeg elsker velferdsstaten. Hver time gjennom hele døgnet jobber det tusenvis av flinke, dedikerte folk for at folk som trenger bistand, får dette.

Mange opplever et system som fungerer. Profesjonene, fagfolkene, folkene, politikerne, har bygget et system som passer på folk, gir omsorg, gir gode, empatiske og kunnskapsbaserte tjenester. Velferdsstaten er en strålende suksess.

Samtidig er det altfor mange som opplever at møtene med velferden er for vanskelig. Systemer, enten det er Nav eller kommunal helse og omsorgstjeneste, som er rigide, firkantete, som ikke lytter til folk. Folkene i systemene oppleves som portvoktere til velferden som vi vel alle er så glade i.

Folkene i systemene forteller om for liten tid, for få ressurser, underlige krav fra politikken, for liten frihet til å bruke sin kompetanse.

På mange måter vitner dette om en velferdsstat som har gått seg vill.

«De kan jo ikke få alt de søker om, heller.»

Det var en saksbehandler som sa dette til meg når vi snakket om alle de som får avslag på sine søknader om ytelser, tjenester, ofte avslag på velferd som de trenger for å leve liv på lik linje med andre, de som må gjennom utmattende klagesaksprosesser for til slutt å få tjenester som de har krav på etter loven.

Jan Tøssebro, en av våre fremste forskere på funksjonshemming, skrev en gang at det kan synes som om kommunene bruker avslag og klagesaksprosesser for å spare penger. De utsetter utgiftene og overlater belastningen til folkene som må søke og klage og søke igjen.

Det er som om vi tar det som en selvfølge at folk ikke skal få det de søker på, som om det er en naturlov at folk elsker å snyte fellesskapet for ressurser, som om folk elsker å åpne seg opp om sine mest sårbare sider overfor fremmede folk på et offentlig kontor.

Sånn er det selvsagt ikke. Det er for mange som ikke søker.

Det hjelper ikke at statsministeren i sin nyttårstale sier at å be om hjelp ikke er noe vi skal skamme oss over, når systemet ber deg om å dokumentere at du avviker nok fra den statistiske normalen til at vi kan definere deg som en verdig trengende.

Det hjelper ikke at statsministeren i sin nyttårstale sier at vi sammen har velferdsstaten og at den er til for å brukes, hvis ikke ansatte i denne velferdsstaten får mulighet til å være døråpnere til velferden.

Jeg har en verdisetning som hjelper meg i mine handlingsvalg i mitt liv, både som politiker og menneske.

Setningen si ja når du kan, nei når du må har jeg nettopp stjålet fra en mamma som opplever kampen mot systemet som mye vanskeligere enn dagliglivet med sin funksjonsnedsatte datter.

Si ja når du kan, er enkelt. Det burde være enkelt for vårt velferdssystem. Å si ja krever ingenting. Ingen argumentasjon eller begrunnelse. Der vi ofte automatisk sier nei så kan vi bare si ja.

Av og til må vi si nei. Som mennesker og som system. Da bør vi kreve mer. Da bør det være gode forståelige og konsistente begrunnelser. Folk må forstå hvorfor jeg eller systemet sier nei til dem. Det skal være vanskelig å si nei.

Vi snakker mye om tillit. Det er jeg glad for, og det er flott at regjeringen ønsker å utvikle en tillitsreform i Nav og andre deler av det offentlige velferdssystemet.

Men tillit må aldri bli et honnørord uten innhold. Tillitsreform må innebære at ansatte i systemene får tillit til å bruke sin profesjonskompetanse og sin relasjonskompetanse i møte med folk.

Og, tillit må innebære at folkene i systemet har tillit til at folk som ber om hjelp, trenger hjelp.

Tillit innebærer sårbarhet. Tør vi som politikere å være sårbare?

Tør vi å ta sjansen på at det er folk som vet best i sine egne liv, tør vi å spørre hva som er viktig for deg, tør vi å si ja uten betingelser?

Hvorfor heter det egentlig saksbehandler når det er møter mellom mennesker vi snakker om? Hvorfor trenger egentlig folk å søke?

Velferd kan ikke være noe vi gir til folk. Velferd er noe mennesker skaper sammen i fellesskap.

Kommentar: «Hva er alternativet til arbeidslinja, har flere spurt. Det svaret er enkelt»

Innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin