Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Her er en ide: Hva om vi etablerte en standard hvor alle arbeidsgivere måtte oppgi total godtgjørelse for en stilling? Ett eneste tall.

Dette ville inkludere verdien av lønn, pensjon, forsikringer, bilordninger, kantinerabatter og andre ytelser som er garantert gjennom individuelle eller kollektive avtaler. Omregnet til et kronebeløp per år. Hver eneste krone arbeidsgiver betaler for en stilling.

Dette er helt vanlig når man skal ansette toppledere og andre med veldig høye lønninger. Arbeidsgiverne vet godt hvordan det gjøres. Da heter det «Total remuneration package». Vi kan sikkert finne et godt, norsk begrep for det.

Tallet burde være offentlig. En slik praksis ville være en stor fordel også for oss i mer ordinære jobber, både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Hør bare:

For arbeidstakeren vil dette bety at de slipper å være eksperter på komplekse områder som tjenestepensjon, innskuddspensjon, AFP, etterlattepensjon og sykelønn.

I stedet får du en enkel, objektiv og nøytral oversikt over den totale verdien en arbeidsgiver tilbyr deg, i bytte mot din arbeidskraft. Dette gjør det lettere å sammenligne ulike jobbtilbud og ta informerte beslutninger om livet ditt.

En slik åpenhet vil også gagne arbeidsgivere som tilbyr gode ordninger. I dag undervurderer mange arbeidstakere verdien av gode pensjonsordninger og forsikringer. Det er lett å fokusere mest på lønna.

Ved å tydeliggjøre total godtgjørelse for alle jobber, på en enkel og sammenlignbar måte, vil arbeidsgivere med gode betingelser lettere kunne tiltrekke seg og beholde dyktige medarbeidere.

Det blir tilsvarende vanskeligere for arbeidsgivere å konkurrere om arbeidskraften ved å tilby tilsynelatende høye lønninger, men som finansieres for eksempel av billigere pensjons- eller forsikringsordninger som er vanskeligere å vurdere umiddelbart.

Offentlig sektor, hjemmetjenester, barnehager, barnevern og lignende vil kunne få et løft ved en slik metode. For disse sektorene er det viktig å kunne tiltrekke seg kvalifiserte ansatte.

Større forståelse for hva som er den totale godtgjørelsen i alle ulike jobber vil sannsynligvis hjelpe dem i konkurransen om arbeidskraften.

Det samme prinsippet kan også anvendes på andre områder hvor vi som forbruker ofte har vanskelig for å sammenligne tilbud, som boliglån, forsikringer, bredbånd og alarmtjenester.

Her tilskyes informasjonen av private tilbud og rabatter. Hva betaler folk faktisk i renter på lånene sine? Hva betaler andre for forsikringene sine egentlig, når man tar med alle gebyrer og tillegg?

Det er en uting at vi forbrukere hver og en må kontakte banker, forsikringsselskaper, bredbåndsleverandører og alarmselskaper en gang i året for å få den beste prisen.

At naboen din betaler mindre enn deg for det samme bredbåndet, er bare absurd og hadde ikke blitt akseptert hvis det ikke var for hemmelighold.

Ved å kreve åpenhet om total kostnad, hva folk faktisk betaler, kan forbrukerne ta bedre og mer informerte valg. Åpenhet skaper et mer rettferdig og gjennomsiktig arbeidsmarked og forbrukermarked.

Det gir arbeidstakere og forbrukere bedre verktøy til å vurdere verdien av tilbudene de får, og det gir arbeidsgivere og leverandører av tjenester en bedre mulighet til å vise frem de reelle fordelene de tilbyr.

Dessuten vil det tvinge alle som leverer varer og tjenester til å bli flinkere. Det tjener alle på.