Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

Midt i dyrtida og i et ras av nyhetssaker om at Ola og Kari sliter med å betale lån, avdrag og husleie, kom det denne uka melding om at boligmarkedet stiger igjen. Mot alle odds.

Til Dagens Næringsliv sier en seniorøkonom at «den verste usikkerheten er lagt bak oss». Da er det visst bare å kjøre på igjen. Klampen i bånn i et boligmarked som gjør oss til et av de mest forgjelda folk i verden.

Aldri før har vi brukt mer av inntekten vår på å betjene boliglån. Nå stiger også forbrukslånsgjelda. Ikke til luksusforbruk, men til å betale for hverdagen. Det er en farlig spiral.

Vi bor ikke lenger i boliger. Vi bor i investeringer. I omsettelige varer. I hvert fall hvis vi skal vi tro på reklamen. Til Obos, for eksempel. Den norske boliggiganten bygger nå på Ulven rett utenfor Oslo sentrum.

Det er, det må innrømmes, ikke blant byens reneste tomtefileter, der den ligger klemt inne mellom E6, Østre Aker vei og industriområdet på Brobekk. Det er nok det Obos også innser når de skal lokke kjøpere. For i reklamen heter det ganske enkelt: «Man kan tjene gode penger ved salg i framtiden».

Dette er nemlig kvaliteten som framheves i «intervjuet» med Brita (30). Hun skal snart flytte til det nye nabolaget og forteller at det er flere grunner til at hun har valgt å flytte nettopp hit til Ulven: «Det er veldig smart å kjøpe bolig i et område i vekst. Det kan vise seg å være en svært god investering, spesielt når området fortsatt er under utvikling og prisene ikke er så høye som de kommer til å bli».

Jeg aner ikke om Brita (30) fra Kristiansund er en avatar eller av kjøtt og blod, men jeg vet at Obos står bak og har bestilt budskapet. Noen godt betalte reklamehoder har lagt fram teksten for godt betalte topper i markedsavdelinga til Obos og kommet fram til at jo, dette er det vi ønsker å vektlegge. Gjensalgsverdien. Du flytter ikke til Ulven for å leve og bo, men for å selge. Kjøp nå, tjen fett.

Brita som kjøpte i byggeperioden for ett år siden, kan gledestrålende fortelle at boligen har økt i verdi allerede før hun har flyttet inn. «Sannsynligheten for å tjene ved salg er stor», er hennes beskjed til andre som har fem millioner å bruke på 43 kvadratmeter på Ulven. Jeg vil tro det utelukker en hel del. Blant annet de fleste sjukepleierne i byen.

At reklame er manipulasjon og boligprisene vanvittige, det vet vi. Det som virkelig sjokkerer, er at avsenderen av budskapet er Obos. En gang Oslo kommunes og fellesskapets viktigste verktøy for å bygge boliger.

I dag en hyperkommersiell fullrigger med 30 milliarder i egenkapital, årlige overskudd på 3–4 milliarder, store investeringer i børsnoterte selskaper som Veidekke, AF Gruppen og Multiconsult − og med stor aktivitet i Sverige. I 2021 forsøkte Obos å selge en leilighet på Majorstua i Oslo for nesten 100 millioner kroner.

Mursteinen har ramlet utrolig langt fra boligbyggelaget, hvis grunnleggende idé var «å sikre også mennesker med liten betalingsevne fullverdige boliger − i samsvar med ideen om solidaritet mellom boligbrukere og boligsøkere fra alle sosiale grupper», slik forfatter Per Nestor formulerte det i 1979 i forbindelse med Obos’ 50-årsmarkering. Dette året var det 100 eiendomsmeglere i Norge.

Selskapets sjef, den tidligere KrF-politikeren Daniel Siraj, slo seg denne uka på brystet i forbindelse med at han hadde jobbet i Obos i 20 år. Han fikk kjapt svar på tiltale fra en megler i hovedstaden. «20 år med forsøpling av byen – gratulerer», skrev Hans Houeland syrlig. Han mener Obos bygger dårlig og dyrt, og ikke opererer til medlemmenes beste. Megleren har noen poenger.

Mens Siraj kan feire seg selv og sine første 20, kan mange av oss andre slaver av boligmarkedet markere et litt mer relevant jubileum. For det er nå 40 år siden 1984. Det er ikke bare i litteraturen dette året har litt dystopisk schwung over seg. Det var da det startet.

Tidlig det tiåret avregulerte Willoch-regjeringen boligmarkedet. Borte var prisregulering og forkjøpsrett i borettslag, og vi gikk fra å ha et av de strammest regulerte til å få et av de mest liberaliserte og markedsstyrte boligsektorene på kontinentet. Men et deregulert marked var ikke nok. Det måtte kapital til også.

Hånd i hånd med dereguleringen av boligmarkedet kom det i 1984 en kraftig liberalisering av kredittmarkedet. Det var en eksplosiv kombinasjon. Prisvekst, kommersialisering og avpolitisering fulgte. I 2004 hadde vi 4000 eiendomsmeglere. Prisene økte langt mer enn byggekostnadene skulle tilsi. Resten er historie.

Spoler vi fram til 2024 er det gryende politisk uro over boligmarkedet. Det kommer krav om kontroll og sosiale tiltak, fordi bolig er en formidabel forskjellsmaskin. Det løftes fram ambisjoner om en tredje boligsektor og nye eiermodeller. Avmakten er stor.

Oslos rødgrønne byråd drømte stort om å hjelpe til med kapital i et alternativt boligmarked. Ambisjonen med prosjektet Oslobolig var å kunne tilby 1000 boliger innen 2028 til grupper som ramlet utenfor. Fasit er i dag under 100. Dette er bra, men også en dråpe i havet. Og med nytt borgerlig byråd på plass, er framtida mer uviss.

Drømmen om en ny boligpolitikk virker naiv. Mangelen på effektive verktøy er skrikende. Men man må også sende et lengselsfullt blikk på det Obos en gang var, og hva det kunne blitt brukt til i dag. Grunnmuren i Obos var gratis tomter fra Oslo kommune, og selskapet er fortsatt felleseid.

Men 580.000 medlemmer er en broket hersker, og selskapet styres av administrasjonen. Sånn må det ikke være, det kan igjen bli et verktøy av og for fellesskapet, der mer av pengene går tilbake til medlemmene i form av billigere boliger og mindre til å vokse og vokse med evigheten som horisont.

Obos-modellen er mulig å endre, men det krever politisk debatt til opplysning og inspirasjon for Obos mange medlemmer. Kanskje også nye ledere i selskapet? 

På tide å røske opp i Obos, skrev Anders Bjartnes for tre år siden: «Skal Obos være institusjon som drives av samfunnsmessige ideelle mål − gode boliger og byutvikling i Oslo − eller et kommersielt konsern som like gjerne kunne vært eid av et amerikansk hedgefond?».

Obos føyer seg inn i rekka av tilsynelatende irreversible politiske valg. Kanskje er det nytteløst å se tilbake og angre, men det er likevel viktig å lære. Lære av konsekvenser ved å avgi demokratisk og politisk kontroll.

Også i dag står vi foran sentrale veivalg for samfunnet. Også i dag bygger vi ned og velger feil. Vi privatiserer, deregulerer og klemmer fellesskapet ut av tuben. Veien tilbake er fryktelig lang.

Aktuelt: Mads og Marie betaler 9000 kroner for en tomannsbolig på 130 m² i København