Øyvind Eggen

Redaktør i Artikulert

At offentlig sektor vil bli mye diskutert i valgåret 2025, visste vi allerede før den dramatiske utviklingen i USA.

Kommunenes situasjon, helseforetakene, påstått «sløsing» i staten, og flere store mediesaker skaper engasjement.

I tillegg kommer flere bestselgende bøker, og profiler med enorm oppslutning på sosiale media. Offentlig sektor er et viktig tema for partier som søker regjeringsmakt, og de vil spille på dette engasjementet.

I tillegg kommer det dramatiske amerikanske bakteppe i form av et pågående forsøk på rasering av føderale myndighetsinstitusjoner antakelig kommer til å gi oss ukentlige nyhetsoppslag i Norge.

Samlet gjør dette at offentlig sektor, som alltid har vært et viktig spørsmål i politisk debatt, kanskje vil få pallplassen av politiske tema som debatteres i 2025.

Vi er heldige i norsk debatt: Tross uenighet om størrelsen på offentlig sektor, deler de norske partiene en ambisjon om bedre offentlige institusjoner som bruker folk og penger på best mulig måte.

Det er ingen selvfølge: Ikke bare i USA, men også flere europeiske land har sterke politiske strømninger som primært er motivert av å ville svekke offentlige institusjoner.

Selv de som er ivrigst etter å redusere offentlig sektor i Norge, har strategier for reform som skal bidra til forbedring, ikke rasering.

Om vi ser forbi slagordene, er det heller ikke veldig store forskjeller på problemanalysen.

Solberg-regjeringens «avbyråkratisering» og Støre-regjeringens «tillitsreform» kan, med litt velvilje, tolkes som uttrykk for ganske like ambisjoner selv om de fikk ulike praktiske utslag.

Ingen lykkes med reform

Det viktigste de har felles, er likevel det faktum at ingen av de siste regjeringene har lyktes med sine ambisjoner.

Jeg har ennå til gode å høre en offentlig ansatt si at det ble mindre byråkrati under forrige regjering, og en nylig undersøkelse tyder på at ansatte er lite imponert over tillitsreformen.

Det er en vektig påminning om noe vi ikke får til i norsk politikk. Jeg tror det skyldes noe som mangler i debatten og derfor i analysen og verktøykassen.

Debatten domineres av politikere, journalister, fagforeninger, forskere og konsulenter, som i det siste har fått selskap av en håndfull enkeltpersoner med stor innflytelse.

Noen har delt egne erfaringer og faglige resonnement i bokform, andre deler spissformuleringer i sosiale medier.

Offentlige ledere har en tilbaketrukket rolle i debatten, i tråd med etablert rolleforståelse – men det er grunn til å stille spørsmål ved at noen av landets viktigste maktpersoner aldri er i media.

De ansatte har unik innsikt

Det viktige er ikke hvem som deltar, men hvem som ikke deltar i debatt.

Flere hundre tusen offentlig ansatte vet veldig mye hva som står i veien for at offentlige institusjoner blir enda bedre til å levere på sitt samfunnsoppdrag.

De lærer om det daglig, og det har gitt dem innsikt som andre ikke har tilgang til fordi de ikke har vært i samme arbeidssituasjon.

Vi har sporadisk tilgang til denne innsikten fordi alle kjenner en offentlig ansatt som av og til snakker om jobben.

Men den kommer sjelden til syne i offentlig debatt, heller ikke når politikerne i et valgår diskuterer problemer og løsninger for offentlig sektor.

På egne vegne

Du hører mye fra offentlig sektor, men fra et fåtall ledere og talspersoner som uttaler seg på vegne av institusjonen.

Andre ansatte har ytringsfrihet til å uttale seg på egne vegne om det samme, men ikke gjør det.

Forskjellen på å ytre seg på institusjonens og på egne vegne er viktig: Snakker du på vegne av institusjonen må du kombinere mange strategiske og organisatoriske hensyn, og budskapet blir sjelden særlig spennende.

Dessuten er det ofte ledere som snakker, og de ser ting på andre måter enn sine ansatte.

Ikke fordi én har rett og den andre feil, men fordi posisjon i organisasjonskartet betyr mye for hvordan en virksomhet oppleves.

Ulike syn er fruktbart

Det kan være mye mer interessant å høre en ansatt snakke på egne vegne.

Hvis det avviker fra ledelsens versjon og ikke passer i gjeldende kommunikasjonsstrategi, kan det være ekstra interessant.

Ulike syn er uunngåelig, nødvendig og fruktbart, og sunne organisasjoner verdsetter intern dissens – hvis ikke, er organisasjonen i fare. Noe av den dissensen kan ha offentlig interesse, fordi offentlig sektor angår alle.

Hvis den ansatte ytrer seg med den hensikt å bidra til forbedring, er det faktisk lojalt – for lojalitetsplikten gjelder overfor din arbeidsgivers saklige og legitime interesser, ikke din leder.

Lojalitetsplikten slår dessuten litt annerledes ut lenger nede i hierarkiet.

Men få offentlige ledere har fortalt sine ansatte at seniorrådgivere, lærere og sykepleiere har større anledning til å bruke sin ytringsfrihet enn de selv har.

Rikere offentlig ordskifte

De ansattes erfaringer og vurderinger om hvordan offentlig sektor kan bli bedre, ville vært et verdifullt et supplement til offentlig debatt.

Ikke alle ansatte, selvsagt. For de fleste er det uaktuelt. Men langt flere enn i dag bør ta steget ut av komfortsonen og dele sin mening om hvordan offentlige institusjoner løser sitt oppdrag og hva som står i veien for forbedring.

Kanskje det er deg? Om du ikke er klar, kan du oppmuntre en kollega med mye på hjertet, eller ta det opp i organisasjonen eller i fagforeningen?

Når flere bruker sin ytringsfrihet og deler sine erfaringer og vurderinger, får vi et rikere offentlig ordskifte og på sikt en bedre offentlig sektor.

Det tjener vi alle på, fordi offentlig sektor angår alle.