Oskar E. Lindøe

Lønnen til amerikanske arbeidstakere har stått stille for lenge. Resultatet er at de planlegger å ta igjen alt det tapte på en gang. Det blir dyrt for arbeidsgiverne.

Det amerikanske arbeidslivet har annet forhold til fagforeninger enn det vi er vant til fra Norge. Der blir de sett på som brysomme og noe man helst vil slippe å ha med å gjøre fra arbeidsgiversiden.

Det har ført til at fagforeningsknusing har blitt en milliardindustri, hvor konsulenter tar seg godt betalt for å finne nye måter å unngå fagorganisering. Mange arbeidsgivere har gladelig betalt regningen for å slippe nye og dyre lønnskrav.

Nå kan det se ut som den strategien har vært lite langsiktig. Ikke bare for samfunnet, men også for arbeidsgiverne selv.

Den amerikanske fagforeningen UAW (United Auto Workers) har nå gått til streik for mer rettferdig fordeling. De nøyer seg ikke med å følge inflasjonen, men har ambisjoner om å ta igjen mye av det tapte i ett stort jafs.

Lønnsveksten til arbeidere i USA har nemlig ikke klart å holde følge med prisstigningen ellers i samfunnet. Under finanskrisen i 2008 gikk til og med fagforeningene med på kutt i lønn, pensjon og forsikringsordninger for å redde bilindustrien.

Nå er lønnsomheten tilbake for bedriftene, som i dag driver med store overskudd. Bare i løpet av de siste fire årene har ledelsen tatt ut lønns- og bonusutbetalinger på 40 prosent. På andre siden av bordet sitter arbeiderne igjen med et lønnsnivå som er lavere enn i 2007.

Det har provosert arbeidstakerne og deres fagforeninger. Nå krever de den samme lønnsveksten som sin egen ledelse. Lønnskravet er det vanskelig å sammenligne med noe fra Norge, men det er et godt eksempel på hva som skjer i et konfliktorientert arbeidsliv.

I Norge har vi heldigvis valgt en annen modell, hvor det er lønnsoppgjør hvert år. Kanskje kunne det vært en bedre løsning, også for de amerikanske bedriftene. En aksept for tillegg som bedrer kjøpekraften år for år, kunne forebygget den type krav som fremmes nå. Men også i Norge kan vi se tendenser til amerikanske arbeidsgiverholdninger.

Debatt: En skam for velferdsstaten at det fremdeles finnes fattigdom i Norge

Aksepten for store lønnsforskjeller blir større år for år. For den norske fagbevegelsen har heller ikke klart å berge kjøpekrafta i årets oppgjør. Det kan derfor være grunn til å spørre seg om vi har gått i den motsatte grøften og blitt for ansvarlige?

Neste år er det hovedoppgjør her i Norge, og vi kan ikke akseptere enda ett null- eller minusoppgjør.

For selv om prisveksten først har fått full fart de siste åra, så er null- eller minusoppgjør ikke en nykommer i lønnsforhandlinger. Derfor er det kanskje på tide med en innhenting av den tapte kjøpekrafta her i Norge også.

Selv om diskusjonen rundt neste års forhandlinger for øyeblikket handler mest om pensjon, så er det penger til å betale mat, lån og regninger arbeidsfolk virkelig begynner å kjenne behovet for.

Så kanskje vi skal se til USA og UAW for en mulighet til å utjevne forskjellene. Vi vil ta kampen mot forskjeller og for å sikre kjøpekrafta til arbeidsfolk. Pensjon er viktig, men hjelper lite for kjøpekraften på kort sikt i en tid hvor alt blir dyrere.

Norge bør fortsatt ha et ordnet arbeidsliv og tett samarbeid mellom partene. Men samarbeidet må fungere også for arbeidstakerne.

Om resultatet er mange år med lavere kjøpekraft, vil mange spørre seg hva de får igjen for samarbeidslinjen.

Da er det kort vei til amerikanske tilstander.

Debatt: Pensjonsreformen har gjort noe med hodene til folk