Jo Moen Bredeveien

«Det er sånn norsk jernbane skal se ut», sa statsministeren. Han viste fram et bilde av Lysaker stasjon, moderne og fjong. Jernbanen skal skinne igjen, sa han. Etterslep på vedlikehold skal tas igjen innen to år. Det blir «Gardermoen-standard» på de mest sentrale strekningene i Oslo-området og nye togsett og økt kapasitet.

Opposisjonen var fornøyd. Endelig lyttet statsministeren. Nå kom jernbanesatsingen de hadde etterlyst så lenge. Alvoret hadde gått opp for hele det politiske Norge, uansett farge, uttalte lederen for et av de mindre opposisjonspartiene. Tog var den grønne, effektive framtida!

Tolv år senere humper fortsatt jernbanen seg langs enkeltspor når politikere, organisasjonsmennesker, lobbyister og journalister forflytter seg til Arendal for å svinge seg med hverandre i en uke.

Tolv år etter at daværende statsminister Jens Stoltenberg holdt sin jernbanetale i 2010, går norske tog på skinner – fra 1862. Det er øl i restaurantvognen og en fin reise, men vi kommer hjem til Oslo en halv time etter oppsatt tid, akkurat for sent til å rekke barnehagen. Heller ikke åtte års regjeringsmakt for de borgerlige togentusiastene som var så fornøyde med at Stoltenberg endelig lyttet, var tydeligvis nok til å få toget i rute.

Tross løftene og vyene går vi ikke framtida i møte på skinner. Vi kjører heller bakover på noen strekninger. På 1990-tallet kunne norske reisende legge seg på toget i Oslo og våkne i København. 30 år senere har nattoget til kontinentet forsvunnet. Og toget fra Stavanger til Oslo går elleve minutter saktere enn i 1994.

Vi nordmenn har i stedet skaffet oss vinger. Flytrafikken innenlands er doblet siden 2005. Oslo-Trondheim, Oslo-Bergen og Oslo-Stavanger er alle blant Europas mest trafikkerte flyruter. På en vilkårlig dag i august 2022 gikk det 43 flyginger fra Oslo til Trondheim. Også reiser fra vår hovedstad til Stockholm og København er på topp 25-lista.

Vi skal bruke vår ettertraktede, rene strøm på å hente opp olje og gass langt ute på havet for å nå klimamålene vår. Men det er utslippsverstingen fly som gjelder når vi skal reise litt langt. Og vi snakker knapt om det.

Noe er gjort, for all del. Togtilbudet rundt de største byene våre begynner å ligne på noe. Det er positivt, men det er også en del av det grunnleggende problemet. Det er noe som ikke stemmer i vårt syn på hva jernbanen er og kan være. Flytoget til Gardermoen, for eksempel, er et strålende tilbud. Men det går til en flyplass. Og de lange linjene gjør vi lite og ingenting med.

I Norge er toget nemlig først og fremst lokaltransport, og det er feeder-trafikk til flyplassen. Som vi altså bruker hyppigere enn alle andre om vi ser til folketall. Og det er kanskje ikke så rart. Vi har de tregeste langdistansetogene i Vest-Europa, og vi har færrest avganger.

Det rimer dårlig med det grønne skiftet vi snakker så mye om. Men går an å bøte på. Vi kan kutte svinger, bokstavelig talt, for å få ned reisetiden. Og å bygge noe så kjedelig som kryssingsspor her og der, slik at motgående tog kan passere hverandre. Slik kan vi presse reisetiden rundt fire timer fra Oslo til både Trondheim og Bergen, ifølge ekspertene.

Les også: Vy mister halvparten av togtrafikken på Østlandet

Men det kan virke som en fjern drøm når man ser ut av vinduet på Sørlandsbanen. Man kan nesten se det fysiske arbeidet som ble utført med hakke og dynamitt i stein og formasjoner langs linja. En gang for hundre år siden. Og enda fjernere blir drømmen når vi bruker opp energien på å krangle om organiseringen av jernbanen som går på disse eldgamle skinnene.

Den borgerlige regjeringen Solberg gjennomførte en reform av organiseringen. Nå kjører litt flere aktører enn før på de samme togsettene, som har fått litt maling og ny logo. De samme ansatte jobber i ny uniform og med litt mindre jobbsikkerhet. Vår nye regjering Støre har nå satt i gang et arbeid for å gjennomgå «jernbanens organisering og selskapsstruktur».

Og slik holder vi på mens svenskene snart er nede i en reisetid under tre timer på de 50 milene fra Stockholm til grensen mot Norge. De 14–15 milene til Oslo på norsk side tar fortsatt to timer. På skinner fra 1862.

Og da har vi knapt nevnt nattoget. Mange vil tydeligvis reise med nattog, men det er enklere sagt enn gjort. Dovrebanen hadde hundre prosent belegg på sovevognene i 2019, året før pandemien. Det er likevel lite som tyder på vi får flere sovevogner med det første. I stedet får vi flyavganger, og flere busser på nye motorveier som utkonkurrerer toget i så vel antall avganger som reisetid. Både dag og natt.

Det mest fortærende er at det ikke er så mye skal til for å gi oss et bedre togtilbud. For at antallet flyavganger skal gå ned i en tid der vi lover å kutte i utslippene. Det vil koste penger. Men vi som gjerne vil ta tog krever slett ikke at alle stasjoner skal se ut som den på Lysaker. Vi trenger ikke «Gardermoen-standard» på alle tog, heller.

Vi vil egentlig bare gjøre Kristian Skjellum Aas sine ord til våre. Aas jobber i Naturvernforbundet, er primus motor for Facebook-siden «Togferie» og trolig en av landets fremste togentusiaster. Han sier det slik: «Jeg vil ha en jernbane på 1980-talls standard, opp fra 1880-tallsstandarden vi har i dag».

Mye lest: Utenlandske turbusser har tatt over for norske