Ørjan Takle

Det blir gjerne sagt i forbindelse med diskusjoner rundt arbeidsplaner, lønn og tariff. Da er det gjerne heller ikke så galt å si det. Men jeg vil gjerne nyansere det litt.

De fleste av oss bussjåfører er glad i å kjøre stor bil. Og stort større enn bussen blir det ikke. Det er kanskje først og fremst akselavstanden som avgjør hvor stor plass kjøretøyet tar på svingete norske veier. Og i standardutgavene er bussene store på veien.

En femten meter lang buss har et gulvareal på drøyt 38 m² Det er stort på veien. Jo finere, jo mer luksuriøs innredning. Jo større motor og jo større dimensjoner, jo kjekkere er det å kjøre.

Vi drar av gårde med kjøretøy verd flere millioner kroner. Noen på tur i inn- og utland. Andre i mer lokal rutekjøring. Og vi liker det. Og på toppen av det hele får vi betalt for å gjøre det.

Bussjåfør-lønna: Nesten hver tredje bussjåfør har fått dårligere råd siden 2016

Men betalingen er skammelig lav. Vi er med grunnlønnen alene trolig under grensen for lavtlønn. Så er det sånn at yrket heller ikke er en ni til fire jobb. Vi er på arbeid tidsnok til å skysse de tidligste arbeiderne til sine jobber. Og vi kjører de siste etternølerne hjem fra nattklubb.

Det får vi heldigvis tillegg for. Tilleggene blir lagt til lønna og dytter den så vidt over grensen for at vi kan regnes som en lavlønnsgruppe. Den lave lønna og uregelmessige arbeidstider har over tid gjort yrket lite attraktivt. Arbeidsgiverne våre har anslått at det trengs ca. 1.000 nye sjåfører årlig, for at driften skal gå rundt i årene som kommer. Sist jeg hørte tall på det, rekrutterte vi bare 300 årlig.

For noen av oss sjåfører er det kontakten med passasjerene som er det store med jobben. Hilse på folk som kommer og går på og av i en endeløs rekke. Noen treffer de samme passasjerene dag etter dag. Noen kjører de samme elevene til og fra både barne- og ungdomsskole. Det er klart de får et nært forhold til dem da. For andre som kjører ulike linjer i bytrafikk, så er det et fåtall av passasjerene man lærer å kjenne.

Bussjåfør Kamran går på jobb to ganger samme dag: – Jeg personlig liker ikke å jobbe slik

Da er det lettere for passasjerene å lære sjåførene å kjenne. I kontakten mellom mennesker så kan et «God morgen», «Hei, hei» eller «Ha en fin dag» være forskjellen på en negativ og positiv start på dagen. Andre veien er det selvsagt kjekt når passasjerene passer på å gi en tilbakemelding på en behagelig, trygg og hyggelig busstur. Mange av oss gjør vårt aller beste hver gang. Det er kjekt når det blir lagt merke til.

Det aller meste av lokalruter og skolekjøring er nå lagt ut på anbud. Det betyr at rutetraseer og rutetider fastlegges av fylkeskommunene og busselskapene konkurrerer om hvem som kan gjøre jobben billigst.

Det største problemet med det er, at vi som skal gjøre jobben ikke har noen påvirkning på jobbinnholdet. Alt er allerede bestemt gjennom kontraktsforhandlinger mellom busselskap og fylkeskommunene. Vi mister de medbestemmelsesrettighetene som blant annet ligger i Arbeidsmiljøloven.

Aktuelt: Bussjåfør Jonny reagerer på at firmaet som var dårligst på sikkerhet vant anbud

Sjåførenes lov- og avtalefestede rettigheter ligger altfor ofte med i potten når busselskapene skal vinne anbud. Det er nok også en faktor det må gjøres noe med, dersom man skal bedre rekrutteringen til yrket. Det er klart at 10-12.000 rutebussjåfører besitter en del kunnskap, som samfunnet ville hatt nytte av. Vi kan mye om folks reisemønster og vaner. Vi kan mye om veienes beskaffenhet. Vi ser hva som daglig fører til ulykker og nestenulykker langs veiene våre.

Statusen på yrket kan blant annet heves, dersom vi blir hørt. Og dersom samfunnet nyttiggjør seg kompetansen til en gruppe som bruker tusenvis av årsverk i trafikken.

Vi bussjåfører har et sjeldent fritt yrke. Selv om arbeidsdagen for mange av oss på minuttet er bundet opp i rutetider. Så er det betydelig frihet knyttet til det å hente en buss i starten av arbeidsdagen, og være sin egen herre til arbeidsdagen er slutt. Eller som det er uttrykt i vitsegrupper på sosiale medier: «Han sier at han har hjørnekontor med fantastisk utsikt, og så kjører han bil til flere millioner kroner.»

Yrket vårt er fantastisk bra. For oss som liker kontakt med mennesker. Liker å kjøre stor bil. Og som liker frihet.

Rammebetingelsene er imidlertid dårlige. Vi får ikke lønn som fortjent. Vi ødelegger helsen vår på skiftende og usunne arbeidstider. Kompetansen vår blir ikke tilstrekkelig verdsatt eller benyttet. Våre lov- og avtalefestede rettigheter forvitrer, og ligger altfor ofte potten når selskapene konkurrerer om anbud.