Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Mary Kay Henry, lederen for Service Employees International Union (SEIU), lanserte sin plan for å gjenreise amerikansk fagbevegelse under en tale i Milwaukee i slutten av august. «Unions for all», som planen er døpt, har blitt kalt både ambisiøs og nytenkende, og det er særlig ett punkt som har fått oppmerksomhet.

Det virker kanskje ikke så radikalt sett med norske øyne, men i USA er det nettopp det: Det handler enkelt forklart om å etablere et system for sentrale forhandlinger, der lønns- og arbeidsvilkår forhandles på bransjenivå.

p

I Norge, som i store deler av Europa, er dette noe vi tar for gitt. Vi er vant til at tariffoppgjørene består av både sentrale og lokale forhandlinger, og at våre lønns- og arbeidsvilkår blir til som en kombinasjon av disse. I USA er det ikke slik det foregår. Her forhandler fagforeningen på hver enkelt arbeidsplass med sin arbeidsgiver. Å la arbeidstakere fra flere bedrifter innen samme industri forhandle sammen, bryter med hele modellen for fagorganisering som har eksistert i amerikansk arbeidsliv de siste 80 årene.

«European style»

Men nå trengs kraftfulle grep. Historien om amerikansk fagbevegelse har lenge vært en fortelling om en bevegelse i krise. Mens hver tredje arbeider var medlem i en fagforening på midten av 1950-tallet, er andelen nå nede i 10,5 prosent. Ser vi bort fra offentlig sektor, er bare 6,4 prosent av arbeidstakerne fagorganisert.

Med dagens modell har amerikanske arbeidsgivere sterke insentiver for å motsette seg fagorganisering, forklarer seniorrådgiver David Madland ved tenketanken Center for American Progress til Vox.com. Bedrifter med fagforeninger må bære større kostnader sammenlignet med bedrifter med få eller ingen organiserte. Kombinert med et regelverk som ikke akkurat er designet for å gjøre det enkelt å danne fagforeninger, har fagforeningenes medlemstall stupt. Det er dette SEIU vil gjøre noe med.

Forhandlinger på bransjenivå, der arbeidstakerrepresentanter fra flere selskaper møter de største arbeidsgiverne i sin bransje ved forhandlingsbordet, er vanlig praksis i nesten ethvert utviklet land i verden, påpekte Mary Kay Henry i sin tale.

– Slik bør det bli her også, uttalte hun.

Amerikansk fagbevegelse mister makt: Gikk på viktig tap i høyesterett

Utfordrer demokratiske kandidater

Milwaukee, der Mary Kay Henry holdt sin tale, er byen der Det demokratiske partiet skal velge sin presidentkandidat i 2020. Demokratene har tradisjonelt vært avhengig av fagbevegelsens valgkampstøtte. Hva SEIU med sine to millioner medlemmer mener, er derfor ikke uten betydning. Og Mary Kay Henry var tydelig i sine krav til kandidatene som nå kjemper om fagbevegelsens gunst.

– Mange av kandidatene i presidentvalgkampen snakker om å forby «right to work»-lover (lover som åpner for at ansatte kan nekte å betale en avgift til fagforeningen, red.anm.), eller de vil justere reglene slik at det skal bli litt enklere å bli med i en fagforening. Men dersom vi virkelig skal endre livene til arbeidsfolk, så må de alle sammen tenke enda større, sa Henry.

Hun gjorde det klart at dersom kandidatene ikke kan støtte SEIUs krav, inkludert kravet om kollektive forhandlinger på bransjenivå, kan de heller ikke regne med organisasjonens støtte.

Omtrent samtidig med at SEIU fremmet sin plan om «Unions for all», lovet både senator Bernie Sanders og tidligere kongressmedlem fra Texas, Beto o’Rourke, at de vil jobbe for å etablere et system der fagforeninger kan forhandle på tvers av selskaper. Også kandidat Pete Buttigieg fra Indiana har omfavnet denne ideen.

– Vi forventer at flere presidentkandidater til 2020-valget vil følge etter, skriver Henry i et innlegg i USA Today.

Fagforeningsfiendtlige lover gir valgtap for Demokratene

Opp på dagsorden

Et nasjonalt gjennomslag for en slik modell er neppe innen rekkevidde med det første. Men Service Employees International Union (SEIU) mener den mye omtalte «Fight for 15»-kampanjen viser at endring er mulig.

Kampanjen startet i 2012 da 200 arbeidere ved fast food-restauranter i New York gikk til streik for å få en lønn å leve av. De krevde 15 dollar i timen og retten til å organisere sin egen fagforening. Streiken spredte seg raskt til en rekke byer, og ble – med drahjelp fra SEIU – til en folkelig bevegelse med aktivister over hele USA. I delstaten New York oppnådde restaurantarbeiderne resultater ved at en «bransjenemnd» fastsatte en minstelønn på 15 dollar som skulle gjelde for hele delstaten.

California og New York øker minstelønna til 15 dollar

Benjamin Sachs, professor ved Det juridiske fakultet ved Harvard University, sier til Vox.com at ideen om kollektive forhandlinger på bransje- og sektornivå, er i ferd med å få langt mer oppmerksomhet i USA, både i akademisk og politisk debatt.

– Hvis vi trenger fagforeningene for å skape mer økonomisk og politisk likhet, slik jeg mener vi gjør, er vi nødt til å gjøre noe for å stoppe den nedadgående spiralen, sier han.