Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Burde husmoras virksomhet vært et betalt yrke?

– Dette skriver jeg ikke noe om i boka og vil derfor heller ikke mene noe om det. Min bok handler om en kvinneforening, ikke en husmorforening som kjemper for husmødrenes kår, sier Iselin Theien.

Theien er historiker og har skrevet biografier om så vel skuespiller Sonja Wigert som høyrepolitiker C.J. Hambro. Med glimrende anmeldelser. Nå er hun ute med boka «Damene i Fiolveien. En historie om norske husmødre», hvor hun tar utgangspunkt i en kvinneforening på Simensbråten i Oslo som hun følger fra dannelsen i 1915 til slutten av 2001.

Og som det står på baksiden av boka: «I sitt forsamlingshus i Fiolveien skapte kvinnene et hjem for hele nabolaget, med helsestasjon for småbarn, bibliotek, eldreomsorg, juletrefester, musikk og teater».

Saken fortsetter under bildet.

HISTORIKEREN: Iselin Theien har skrevet ei bok som forteller om en liten del av kvinne- og husmorforeningene i forrige århundre.

Jan-Erik Østlie

Som historiker har Theien lenge drømt om å komme tettere på alminnelige kvinners hverdagsliv.

Så fant hun en dag de komplette protokollene etter Simensbråtens kvinneforening fra 1939 til 2001 i arkivene.

Kvinneforeningens første prosjekt

Simensbråten i bydelen Nordstrand var på begynnelsen av forrige århundre et nybyggersamfunn. Hit trakk den voksende arbeiderklassen som ville vekk fra trangboddheten i sentrum av hovedstaden.

Men all infrastruktur manglet. Kvinneforeningens første prosjekt ble å få bygget et forsamlingshus, noe de altså fikk til i Fiolveien – det andre prosjektet var å få etablert et eldrehjem.

– Var det sånn at kvinnene bygde opp lokalsamfunnet, mens mennene var på jobb i sentrum og var samfunnsbyggere?

– Ja, men mennene var også med og bygde lokalsamfunnet. På Simensbråten hadde de små hus og store hager. Derfor dyrket de en del sjøl også, sier Theien.

Det startet med at arbeiderne hadde hytter på Simensbråten. Hyttene ble laftet om, og folk begynte å slå seg ned her permanent. Dermed trengte de et sted å holde møter. Men damene på Simensbråten var ikke først ute med sitt forsamlingshus i Fiolveien, i Asker hadde kvinneforeningen der fått på plass et sånt hus allerede i 1904, forteller Theien.

Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv: Disse kvinnene streika for å ikke dø på jobb

Handlet om moderskapet

På 1920- og 1930-tallet var arbeidsledigheten høy i Norge. Det samme var den økonomiske nøden. Både LO og Arbeiderpartiet oppfordret gifte kvinner til å avstå fra å søke arbeid og heller være hjemme. De få jobbene som fantes, måtte reserveres andre menn eller ugifte kvinner som ikke hadde noen til å forsørge seg. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse var imot dette. Og vant gjennom til slutt.

Definisjonen på en husmor er en gift kvinne som hadde sitt hovedvirke i hjemmet. Ifølge Theien trengte hun ikke å være mor, men mye av arbeidet handlet om moderskapet og barneoppdragelse.

– Det var jo dårlig med barnehager på denne tida, og det var derfor nødvendig for en av ektefellene å være hjemme så lenge barna var små, sier historikeren.

Nøytrale

Det er vanlig å skille de ulike kvinneforeningene som ble etablert på denne tida som henholdsvis borgerlige og de som var sprunget ut av arbeiderbevegelsen. Simensbråten var en typisk arbeiderkvinneforening som understreket at foreningen skulle være både partipolitisk og religiøst nøytral.

Theien forteller at det var få gnisninger mellom de ulike foreningene, de var stort sett opptatt av det samme. Skjønt, det var litt uro innad i arbeiderkvinneforeningene på 1920-tallet i forbindelse med splittelsen i arbeiderbevegelsen.

Tilbakeblikk: Ingeborg var fagforeningsleder og motstandsforkjemper under krigen. Likevel ble hun glemt

Møtetretthet

På 1960-tallet begynner både Arbeiderpartiets kvinnegruppe, ulike husmorgrupper og Simensbråtens kvinneforening å slite.

– Det ble en møtetretthet, sier Theien.

– Hvorfor det?

– Her må jeg spekulere litt, men flere kvinner fikk etter hvert deltidsarbeid. Mye av virksomheten i foreningene ble drevet på dagtid, det begynte dermed å bli vanskelig for deltidsarbeidende å være med. Skjønt, flere husmorforeninger prøvde å legge møtene sine på kveldstid, sier hun.

Theien underslår heller ikke at framveksten av ulike velferdsordninger også gjorde en del av kvinnenes virksomhet overflødig.

Arbeideropprør blir film: – Vi trenger en politisk film som kan fungere som en krig mot egoismen

Et usynliggjort yrke

– Hva har disse kvinneforeningene og husmødrene betydd for det norske samfunnet?

– Veldig mye på mange plan. De har bygget lokalsamfunn, skapt gode naboskap og drevet omsorgsarbeid i stor skala. Husmødrene var ofte hjemmets finansministere med knappe ressurser. Til stor glede og nytte for nasjonaløkonomien. Dessuten har de betydd mye for ernæring og hygiene.

– Har de fått den æren de fortjener?

– Nei, det syns jeg ikke. Husarbeidets forbannelse ligger i at det gjerne først blir synlig når noe ikke er gjort. Typisk kvinnearbeid blir jo ofte usynliggjort og for lite verdsatt. Husmødrene utgjorde en veldig stor del av befolkningen. Synligheten står på ingen måte i forhold til dette. Med denne boka ønsker jeg å løfte fram arbeidet de gjorde. Skjønt, det er skrevet flere bøker om norske husmødre, sier historiker og forfatter Iselin Theien.