SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

«Jeg har aldri sett elg» sang No.4 innledningsvis under LO-seminaret «Levebrød og digitalt sirkus».

Jeg har aldri sett pengene, var budskapet fra blant andre Monica Boracco som leder LOs nyeste medlem, Norske Dramatikeres Forbund.

– Det har aldri vært så stor tilgjengelighet og så stor betalingsvilje hos folk. Men aldri har kunstnerne tjent så lite, sa Boracco.

Også arbeidsgiversiden etterlyste pengene.

– Vi har ikke oversikt over verdikjeden og hvor pengene går, erkjente Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen.

Samtidig etterlyste han dokumentasjon for påstanden om at dagens kunstnere tjener dårligere enn tidligere.

Urfjell benyttet også anledningen til å gratulerte Boracco som LO-medlem.

– Og jeg håper det kommer til flere LO-forbund vi kan ha som samarbeidspartnere, sa han.

Les også: Dramatikerforbundet vil ha tariffavtaler for frilansere

Krevende

Få kjenner bedre de digitale utfordringene for kulturbransjen enn Daniel Nordgård ved Universitetet i Agder.

Han beskrev en utvikling basert på to myter og forventninger til digitaliseringen. Begge påvirker arbeidsvilkårene for kunstnerne.

Den første myten var at man trodde og forventet at digitaliseringen ville føre til en bredere fordeling av økonomien. Når alle ville få tilgang til all kultur, ville det også bety en bredere fordeling på de som produserer.

– Det motsatte er virkeligheten, konstaterte Nordgård og viste til en amerikansk forsker som mente a «digitalisering er kapitalisme på steroider».

– 93 prosent av alle tilgjengelig musikk i USA har mindre enn hundre nedlastninger, sa Nergård som en illustrasjon på at det ikke har gått elt slik som man trodde.

Den andre myten som ble avlivet var troen på at digitaliseringen ville gjøre noe med verdikjeden. Artisten ville komme i direkte kontakt med de som lyttet til og kjøpte musikken.

– Jernloven for distribusjon forsvant ikke. Den har flyttet seg nedover og artisten har fått flere oppgaver. Det høres bra ut og kunne gjøre det selv. Men skyggesiden er at det tar tid, kompetanse og krever kapital, understrekte Nergård.

Rådvillhet

I likhet med Virke-direktøren, etterlyste også Norgård kunnskap om verdikjeder og hvor pengene tar veien.

Også Arbeiderpartiets kulturpolitiker Hege Haukeland Liadal erkjente at det er behov for mer kunnskap.

– Jeg må innrømme at vi står litt rådville. Det er behov for en NOU – offentlig utredning – selv om dette vil ta litt tid.

Hun mente at det også var behov for en del sterke grep for å sikre at kunstnerne fikk en større del av verdiskapningen.

– Vi kan gå inn med sterkere virkemidler slik at deler av omsetningen går tilbake igjen til de utøvende kunstnerne.

Men som flere påpekte i debatten, så er det internasjonale føringer blant annet gjennom EU, som man må ta hensyn til.

Her er det ikke bare snakk om kulturpolitikk, men også om næringslivspolitikk.