Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I 1980-årene ble oljehandel med Sør-Afrika frarådet av FN, og i 1987 vedtok Stortinget et forbud for norske redere mot å frakte olje til landet.

Det stoppet ikke noen av dem.

Sør-Afrika manglet nemlig ikke olje, og norske redere var blant flere som tjente store summer ved å frakte primært overpriset iransk olje til Sør-Afrika.

Denne oljefrakten er gjenstand for analyse i Tarjei Leer-Salvesens bok «Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika».

Gammelt tema

Boikottaksjoner som politisk virkemiddel står igjen sentralt på den internasjonale dagsorden.

Det gjorde den også for om lag 40 år siden da Sør-Afrikas rasistiske apartheidregime førte til boikott og sanksjoner både av politisk, økonomisk og kulturell art.

Også LO gjennomførte en rekke tiltak og aksjoner mot Sør-Afrika gjennom hele 1980-tallet. Innad var imidlertid ikke alle enige om hvor streng boikottlinja skulle være.

At den var virkningsfull, er nok de aller fleste enige om sett i etterpåklokskapens lys.

Alt dette og mye mer står å lese i Leer-Salvesens bok. At han ville skrive ei bok om et tema som er 40 år gammelt, skyldes flere årsaker, ikke minst at han er vokst opp med apartheidregimet i Sør-Afrika, hadde engasjerte foreldre som var opptatt av dette, og seinere i livet har blitt godt kjent med landet og fått venner der.

– Og så hører jeg veldig ofte når det diskuteres boikott og sanksjoner mot andre land, at folk bruker Sør-Afrika som eksempel på at det er en farbar vei hvis du prøver å oppnå noe, sier han.

«En mørk del av norsk skipsfart»

Leer-Salvesen veit etter mange år som gravejournalist at det ofte kan være nyttig, når det har gått en stund, å gå til arkivene for å spørre om hva som egentlig skjedde.

For tre år siden spurte han en sørafrikansk venn som har god kjennskap til arkiver, om det var mulig å finne dokumenter som viste hvordan Sør-Afrika jobbet for å sno seg unna FN-sanksjonene som kom i 1979 og på løpende bånd gjennom 1980-tallet.

Da ble han gjort oppmerksom på et privatarkiv i Johannesburg hvor deler av dokumentene fra han som organiserte dette, var blitt lagt.

– Men jeg bestemte meg faktisk ikke for å lage denne boka før jeg hadde vært i det arkivet og begynte å gjøre meg kjent i materialet, forteller han.

Så gravde han i arkiver, intervjuet tidsvitner blant redere, sjøfolk og politiske aktivister.

Og gir nå ut ei bok med en historie som forlaget skriver at «gir et unikt innblikk i en mørk del av norsk skipsfart.»

Fordømmer ikke

Norske redere kommer ikke særlig godt ut av det i Leer-Salvesens bok. Han har intervjuet noen av dem.

– Var det vanskelig å få dem i tale?

– Ja. Noen av dem skyldte på alder, på helse og hukommelse. Og når jeg kommer til folk som er godt oppe i åra, og vil snakke om noe som skjedde for 40 år siden, så har jeg respekt for det.

Et par stilte opp. Da brukte han plass på dem, og lot dem komme til orde, fordi boka er et forsøk på å forstå flere sider av denne problematikken.

– Var det noen av dem som var ubehagelige?

– Nei, de var ikke det. Jeg tror de tok meg på alvor i det jeg sa jeg skulle gjøre. Jeg skriver ikke denne boka for å dele ut fordømmelser mange tiår etterpå, jeg skriver fordi vi trenger å lære. Folk bruker Sør-Afrika-boikotten som referanse når de i nåtid diskuterer om de skal boikotte Russland, Israel og andre land. Da er det viktig at vi prøver å lære av hva det var som egentlig skjedde i Sør-Afrika. Og det tror jeg at disse rederne og sjøfolkene også forsto, de skjønte hva som var hensikten med prosjektet mitt.

Respekt for stortingsvedtak

Leer-Salvesen mener det er viktig å skjelne mellom FN-sanksjonene og de formelle sanksjonene i lovs form som ble vedtatt av Stortinget.

– De rederne jeg har snakket med, var ikke noe begeistret for at de ble oppfordret til å ta moralske valg sjøl, og som ville avskjære dem fra viktige oppdrag i en tid som var vanskelig for dem, sier han.

Samtidig var alle veldig opptatt av å koble seg på Stortingets vedtak, forteller han.

Dette handler om skjæringspunktet mellom det vi kaller etikk og det å ta samfunnsansvar gjennom egne valg.

Det var viktig å respektere de rammene som var vedtatt av Stortinget.

– Nå var ikke Rederiforbundet pådriver for å få vedtatt noen rammer i Stortinget. De ønsket helst at det ikke skulle være ensidige norske tiltak, for da var de redde for å miste oppdrag til andre land. Men når Stortinget gjorde sitt vedtak, så ser det ut som rederne responderte bra på det.

Det var kun råolje som ble forbudt for norske båter å frakte til Sør-Afrika. Dermed kunne de levere andre raffinerte oljeprodukter.

Iransk olje

Leer-Salvesen forteller at for frigjøringsbevegelsen i Sør-Afrika, for fagbevegelsen i Sør-Afrika og kirka og deres venner i Europa, blant annet i Norge, var det veldig viktig å oppfordre til sanksjoner for å prøve å ramme et brutalt, rasistisk regime.

Og de hadde en dyp og god analyse av hvordan økonomien fungerte i Sør-Afrika.

Olje var et sårbart produkt for apartheidregimet. De visste at ble regimet rammet der, så ville det merkes.

– Sør-Afrika klarte å få kjøpt olje, men det ble vanskeligere for dem, og det ble dyrere enn det ellers ville vært, sier han.

Olja kom hovedsakelig fra Iran, noe som overrasket Leer-Salvesen. Etter 1979 da Khomeini kom til makta, var ikke Iran lenger venner med regimet i Sør-Afrika. Men Iran trengte Sør-Afrika som kunde.

At også LO visste om norske skipsrederes oljefrakt, er Leer-Salvesen sikker på, men mer usikker på hva LO visste om spillet mellom Iran og Sør-Afrika.

Res Publica

Ønsker ikke å fordømme

LO er i dag stolt over sitt engasjement for å fjerne apartheidregimet i Sør-Afrika på 1980-tallet. Leer-Salvesen mener LO også har grunn til det.

Norsk Sjømannsforbund var imidlertid mot boikottlinja, noe Leer-Salvesen ikke bruker så mye plass på i boka. Her handlet det sjølsagt, som det ofte gjør, om tapte arbeidsplasser.

– Jeg syns ikke det er min jobb å fordømme det i ettertid. Dette er et spenn som fagforeninger ofte står i – forholdet mellom overordnede samfunnshensyn og medlemmenes interesser. LO klarte å ha et hovedfokus på de overordna samfunnshensynene, sier han.

Den store fortellinga mener han er at LO var en del av en bevegelse som ga solid støtte til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen.

Mens Rederiforbundet fortalte norske politikere at hvis Norge sluttet å frakte mer olje til Sør-Afrika, så sluttet ikke Sør-Afrika å kjøpe mer olje. Nei, da kom andre rederier og gjorde jobben i stedet for, argumenterte de.

Med livet som innsats

Leer-Salvesen mener det var delte meninger blant sjømennene også. Han har intervjuet flere av dem til boka.

Problemstillingen for dem var først og fremst om de skulle bli med skipene inn i Persiabukta. Det pågikk en krig mellom Iran og Irak, det var livsfarlig farvann. Noen fikk valget om å mønstre av, men sjansen var da stor for at de ikke fikk mønstre på igjen – altså en form for svartelisting.

Om mange av sjømennene ikke skjønte problemstillingen om at de kanskje var med på å bryte FN-sanksjoner, vil ikke Leer-Salvesen spekulere i. Han syns imidlertid det var viktig å beskrive det brutale som skjedde i Persiabukta.

– Flere av dem opplevde å bli angrepet med varmesøkende missiler. De så skipsvrak fra andre skip som lignet deres eget som lå og brant i havet der. Dette var farlig. Og der inne var de gjerne i fem-seks-sju dager i strekk, sier han.

Etter sånne opplevelser var det sikkert en befrielse å komme til Sør-Afrika.

– Sjøfolkene var en sammensatt gruppe i ulike aldre, med ulik bakgrunn og politisk orientering. Noen av dem hadde et reflektert og kritisk forhold til apartheid eller fikk det underveis, andre hadde ikke det. Mange av dem var skikkelig unge, i slutten av tenåra, starten av 20-åra.

– Men et ansvar hadde vel den enkelte sjømann også?

– På ett eller annet nivå har alle mennesker et ansvar for hva de er med på, men vi må også prøve å forstå omstendighetene, både de store omstendighetene med arbeidsmarkedet og sånn, og omstendighetene til den enkelte person. Hva har de visst, hva har de forutsetninger for å vite. Så når jeg intervjuer folk som har fraktet olje til et regime som jeg syns er fryktelig, sitter jeg ikke og kjefter på dem. Jeg er ikke der for å dele ut skyld og skam, det er ikke det som er hensikten med boka, sier han.

Evaluere og lære

Leer-Salvesen er født og oppvokst i bibelbeltet. Han veit god hvordan det høres ut når fordømmelser og merkelapper deles ut. Han understreker på det sterkeste at det ikke er det han gjør i boka. Likevel er boka en politisk fortelling. At det er komplisert å lykkes med boikotter og sanksjoner, innrømmer han glatt. Men også at det er veldig viktig å jobbe godt med å forstå hvordan de virkemidlene kan brukes.

– Nå lever vi i en verden med store sikkerhetspolitiske spenninger og noen brutale kriger. Vi er vel alle sammen redde for at det kan komme mer av det.

Han mener både diplomatiet, boikott og sanksjoner hører med til ikke-militære virkemidler som vi bruker når vi ønsker å påvirke andre aktører.

– Men da må vi jo evaluere og lære av hva det er som har skjedd, hva det er som fungerer og hvordan vi kan gjøre det bedre neste gang. Dette er en utrolig viktig tematikk i den politiske diskusjonen i samfunnet.

Og skal han sette det litt på spissen i forhold til en del av dagens diskusjoner, sier han følgende:

– Hvis vi er mer opptatte av hvilken musiker som står på scenen eller hvilken appelsin folk har på middagsbordet hjemme enn hvordan vi faktisk hjelper befolkningen i Ukraina eller Palestina, så er vi litt på villspor.

Våpen og verktøy

– Vi må ikke være så opptatte av egen renhet, vi må være opptatte av hva det er som hjelper de vi prøver å hjelpe.

– Er det en advarsel du adresserer til alle politiske grupperinger og partier?

– Jeg er en tilhenger av boikott og sanksjoner som virkemiddel hvis de brukes med vett. Da tror jeg det kan være et veldig effektivt, klokt og bra politisk våpen. Men det er ikke som med alle andre våpen og verktøy, det er ikke bare å fyre løs – du må sikte også! sier Tarjei Leer-Salvesen.