Eline Lønnå

eline@lomedia.no

TRONDHEIM: Trikken heter linje 9, og går fra Midtbyen til Lian – opp bakkene til Byåsen og like inn i bymarka.

Gråkallbanen er verdens nordligste trikkelinje, og det er mot høye odds at det skinnegående kollektivtilbudet fortsatt finnes i Trondheim etter over 100 år i drift.

For snart 40 år siden ble trikken i trønderhovedstaden lagt ned, men ildsjeler nektet å gi opp.

Dermed kom Gråkallbanen i gang igjen, og frakter rundt 2000 passasjerer daglig.

Vognfører Berit Renate Erland er en av dem som brenner for trikken.

I en alder av 67 har hun 50-årsjubileum i Gråkallbanen i år – selv om det har vært perioder i livet hun har gjort andre ting.

Hun startet som konduktør og billettør, og avanserte til vognfører.

Det lå nærmest i genene, faren hennes kjørte også trikk og det var kun et tidsspørsmål før Berit satt bak spakene.

– Jeg er rett og slett veldig fascinert og opptatt av kollektivtrafikk, sier hun.

Eline Lønnå

Sporveksling til besvær

Mye har endret seg siden starten i 1975.

Vognene som er i drift nå, stammer fra 1980-tallet, og framstår temmelig analoge.

Men der føreren før satt med skjema for ruter på ark og et lommeur, er det nå innført sanntidssystem på skjerm og automatisk kunngjøring av stoppestedene.

Det grunnleggende er imidlertid likt.

Føreren har ansvar for at ruten holdes, og at sporveksling skjer riktig. Også når det snør og vekslene er dekket til.

– Suksessfaktoren for at alt går på skinner, er at sporvekslingen funker. Det gjør den i 99,99 prosent av tilfellene, sier Erland.

Men på den 8 kilometer lange ferden fra sentrum og til Lian er det også en rekke planoverganger og strekninger med enkeltspor.

Det er biler, barn på sykler, rådyr og katter, myke trafikanter som ikke skal komme i konflikt med den 30 tonn tunge trikken.

Samtidig skal føreren passe på at alle kommer seg trygt av og på, også den eldre passasjeren med dårlig balanse og barnevogna som skal bukseres opp trappene.

Kardemomme by

– Det er litt Kardemomme by her, vi kjenner jo mange av passasjerene og vet når vi må ta ekstra hensyn. Og de kjenner oss, det vanker mange smil og vink.

Teknisk innsikt i trikken er en klar fordel. Da kan Erland levere en god avviksmelding til teknisk avdeling når noe må fikses, og ofte spare dem for mye tid. Like mye trengs evnen til å være både sosialarbeider og psykolog.

– Jobben er veldig givende, og vi får brukt oss selv. En viktig bit av det er å ha empati med passasjerene, små og store, unge og gamle. Smiler jeg, smiler de tilbake. Så jo, jeg er glad i passasjerene, sier hun – men innrømmer at hun også kan kjenne litt på slitasje med tanke på enkelte som ikke oppfører seg.

Erland påpeker at det både er tidlige morgener og seine kvelder i turnusen, samt nattjobbing i helgene. Det kan være krevende, selv i en lystbetont jobb.

Brenner for kollektivt

Noe av det aller beste med jobben er vakre soloppganger over byen, som vognføreren har aller best utsikt til. Også et tett og solidarisk arbeidsmiljø trekker opp.
Det verste? Det må være fulle ungdommer i helgene, sier Erland.

Med mange år på baken i firmaet, kan Berit Renate Erland innta en rekke roller. Hun deltar i opplæring av nye førere, tar vakter som trafikk-leder og kjører veterantrikk på charter-oppdrag.

Attpåtil er hun engasjert i Sporveishistorisk forening. Engasjementet for kollektivtrafikken hviler aldri:

– Jeg gir en skikkelig tommel ned til anbud i kollektiv transport. Det gjør meg fortvilet og opprørt at anbud har fått ødelegge så mye.

vintage: Vognene på Gråkallbanen er fra 80-tallet, men i god stand.

Eline Lønnå