Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Torsdag 21. april møtes arbeidsgivere og arbeidstakere for årets lønnsoppgjør i bussbransjen. Allerede i vinter fastslo Fellesforbundets leder, Jørn Eggum, at dette oppgjøret kom til å bli et av vårens vanskeligste. Man trenger ikke lete langt bak i kalenderen for å forstå hvorfor.

I det koronautsatte oppgjøret høsten 2020 ble det først brudd i forhandlingene, så brudd i meklingen med påfølgende streik fra 20. september 2020. Det var den første streiken i bussbransjen siden 1998.

Etter ny mekling mellom partene, ble streiken avblåst den 1. oktober. Det skjedde etter at forhandlingsdelegasjonene bestående av Fellesforbundet, Fagforbundet, Norsk Jernbaneforbund og Yrkestrafikkforbundet (YTF) samlet sett godtok riksmeklerens skisse til løsning.

YTF sin delegasjon var imidlertid den eneste som enstemmig sa ja til skissen. Både i Fagforbundet og Fellesforbundet var det flertall for å fortsette streiken. Enda tettere ble det da medlemmene i de tre LO-forbundene og YS-forbundet YTF, skulle si sitt.

Totalt stemte nesten 10.000 i uravstemningen. Det utgjorde omtrent 83 prosent av alle medlemmene som var omfattet av oppgjøret. Mer enn tre av fire i Fagforbundet og nesten tre av fem i Fellesforbundet sa nei, og ville at streiken skulle gjenopptas for å sikre et bedre resultat. I Norsk Jernbaneforbund og Yrkestrafikkforbundet var stemningen en annen. I begge de forbundene var det ja-flertall på 58–60 prosent.

Totalt sett betød det at streiken ikke ble gjenopptatt – siden ja-siden fikk 50,44 prosent av de nesten 10.000 stemmene. Nei-siden fikk 49,56 prosent. Ifølge forbundssekretær i Fellesforbundet og forhandlingsleder for arbeidstakersiden, Dag-Einar Sivertsen, skilte det bare 80–100 stemmer mellom ja og nei.

Interessant nok, ville streiken ikke blitt avsluttet etter mekling dersom YTF sin delegasjon hadde stemt som medlemmene sine, og ikke enstemmig. Da hadde det ikke vært flertall totalt i de fire delegasjonene for å avslutte den streiken som hadde vart siden 1. oktober.

Hovedgrunnen til misnøyen blant sjåførene i 2020, er den samme som blir ytret før årets lønnsoppgjør. I bussjåførenes tariffavtale står det at lønnsnivået skal være mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Ifølge tidligere leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Roger Hansen, lå bussarbeiderlønna på 98–99 prosent av en industriarbeiderlønn da bussbransjeavtalen ble opprettet i 2008. Senere gikk det nedover før kurven igjen pekte rett vei.

De siste offisielle tallene viser en forbedring fra 91,2 prosent i 2020 og 91,5 prosent i 2022.

– Det kan tyde på at vi har klart å bremse fallet, men forbedringen er marginal sammenlignet med partenes forutsetning om utviklingen på lønnsnivået i bussbransjen, sa Dag-Einar Sivertsen til Magasinet for fagorganiserte i forbindelse med årets kravoverlevering 4. april i år.

Med 0,3 prosentpoengs forbedring hvert år sammenlignet med industriarbeiderlønna, vil bussjåførene måtte vente til 2050 før de har lønn på linje med industriarbeiderne. Så tålmodige er neppe verken bussjåførene ute på veiene eller de fire forbundenes forhandlingsdelegasjoner.

Busstreiken: NHO-toppen trikser med lønnstallene for bussjåfører, mener bussveteran

Streikeviljen var stor for to år siden. De signalene bussjåførene selv gir denne våren, tyder på at den er minst like stor nå. Det skyldes at også mange av de som stemte ja til det endelige meklingsresultatet sist, var svært misfornøyd med oppgjøret. De ønsket likevel ikke å starte opp igjen en streik som var blitt avsluttet noen uker tidligere.

I 2020 betød det en bussbransje som var splittet omtrent helt på midten. I år blir det neppe enighet før arbeidstakersiden vet at de har et resultat som kan få solid støtte fra medlemmene.

Streikeviljen blir heller ikke dempet nevneverdig av at NHO Transport i sine krav før årets lønnsoppgjør vil iberegne kostnaden for pensjon fra første krone av den økonomiske totalrammen det skal forhandles om i dette oppgjøret, eller at å sammenligne bussarbeiderlønn med industriarbeiderlønn ikke lenger er relevant – da NHO mener sistnevnte har utviklet seg i en annen retning enn det som var tenkt.

For arbeidstakersiden er dette som å vifte med en rød klut, men selv om Sivertsen i Fellesforbundet selvsagt ønsker å komme i havn med et godt oppgjør i bussbransjen etter forhandling eller mekling, virker han ikke skremt av tanken på en ny busstreik kun to år etter den forrige streiken.

– Det er jo det eneste våpenet vi har, og vi viste i 2020 at vi ikke var redde for å bruke det, har han sagt.

Slik partene har stilt seg opp før forhandlingsstart, vil det komme som en stor overraskelse om oppgjøret ikke blir mat for Riksmekleren.

Selv med hans hjelp vil det bli svært vanskelig å unngå en streik fra den 7. mai. Det er bare å belage seg på at man må finne alternativ transport.

Fikk du med deg denne? Bussjåførene har ennå ikke fått det de streiket for i 2020