Resepsjonist Tom-Rune opplevde turist-boomen til nordlysbyen. Nå har han snart vært permittert ett år

Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Harald Henmo

harald@lomedia.no

TROMSØ: – Mye begynte med Joanna Lumley, sier Lone Helle.

I 2008 var nemlig den britiske TV-divaen, kjent fra blant annet «Absolutely Fabulous», i Nord-Norge på jakt etter nordlyset. Det fant hun, og gikk helt i spinn av begeistring på BBC.

– Samtidig kom veksten i sosiale medier og smarttelefoner. Nordlyset er jo perfekt egnet til å bli tatt bilde av og delt med andre. Og så handler det om langsiktig strategisk arbeid og dyktige leverandører, sier Helle, som er reiselivssjef ved Visit Tromsø.

Sånn kom nordlysboomen. Og at boomen kom Tromsø spesielt til gode, er ikke så rart, mener Helle og salgssjef Jacob Nørby.

– Det er nordlys mange steder, men Tromsø er den største byen i Nord-Norge i nordlysbeltet. Det er ikke mange byer i Alaska og Sibir, sier Nørby.

Mye lest: Jorun (62) holdt på å miste pensjonen verdt 1,1 millioner kroner. Et tilfeldig møte endret alt

VENTER: Utlendingene forsvant i mars i fjor, men mange nordmenn la ferien til Tromsø sist sommer. Men siden det har det vært stille for salgssjef Jacob Nærby og reiselivssjef Lone Helle ved Visit Tromsø.

Håvard Sæbø

På samme tid satte Norwegian opp direktefly fra London til Tromsø, og i 2009 ble Visit Tromsø opprettet med etter hvert 200 medlemsbedrifter, både hoteller og restauranter og aktivitetsleverandører.

Mange av disse bedriftene sliter tungt etter et år med korona og stengte grenser. Blant dem som driver turvirksomhet er det 90 prosent nedgang på et år, og de aller fleste av både fast ansatte, sesongarbeidere og folk på kontrakt ble permittert – blant annet 13 av staben på Visit Tromsø.

Og resepsjonist Tom-Rune Ridderseth.

Mye delt: Oskar (85) jobber fortsatt på verkstedet: – Jeg har ikke tenkt på noen sluttdato. Jeg blir så lenge bedriften har bruk for meg og helsa holder

VAREN: Det er ikke rart mange liker Nordlys.

Erlend Angelo

Trang økonomi

For nøyaktig fem år siden, i mars 2016, var Magasinet i Tromsø for å skrive om lysbølgen som hadde truffet med byen med en sånn oppløftende kraft (se faksimile). Kontaktmann og fasilitator for eventyret (og det var det virkelig. Bare se på bildene. Ikke lett å være gretten pressemann under sånne forhold) var resepsjonist Ridderseth på Radisson, som kunne fortelle at nordlysturismen hadde hatt en eksplosiv vekst på de fem årene han hadde jobbet der, og at optimismen i byen var på febernivå.

Senere samme år ble Ridderseth ansatt som regional ungdomssekretær i Fellesforbundet. Den åremålsstillingen utløp i fjor vår, og 1. april skulle han vært tilbake på jobb på Radisson.

Men da var Norge stengt. Så den samme dagen ble han heller permittert, og det har han vært siden.

– Det er veldig hardt. Dette er jo en bransje som i utgangspunktet har dårlige lønninger, og så skal man leve på seksti prosent av det … Vi har måttet være veldig nøysomme med penger, sier Ridderseth, som har levd det siste året «online, som så mange andre», noe som passer dårlig for en mann som elsker det sosiale ved å jobbe på hotell.

Han tror bransjen og byen vil komme seg på beina igjen, en eller annen gang, men den er avhengig av hjelp.

– Jeg håper inderlig at Stortinget fortsetter å utvide permitteringsmulighetene, sånn at vi ikke blir sagt opp. Det er en helt annen tilværelse å være arbeidsledig enn å være permittert, og det er vel det samme for staten hvilken post dagpengene betales over, sier Ridderseth – som uansett definisjon er pålagt å søke seg ny jobb.

– Men det er ikke akkurat søkers marked. Da de åpnet en ny matbutikk her i byen, var det 800 søkere. Og til en ledig stilling på Tromsøbadet var det 50.

Denne skaper debatt: 15.000 koronaledige vil aldri komme tilbake i jobb igjen, frykter forsker

Reddet av bussen

Luis Lopes har fått seg ny jobb. Den 31 år gamle portugiseren har begynt som bussjåfør.

– Og etter seks måneder der, har jeg tjent opp mer pensjon enn jeg gjorde på fem år i turistbransjen, sier han.

OPPGITT: For Luis Lopes ble krisen i reiselivsnæringen veien til et ryddigere liv som bussjåfør. Årene i turistbransjen var preget av elendige arbeidsforhold.

Håvard Sæbø

Turist- og reiselivsindustrien kan jo grovt sett deles opp i to: Den ene er den som driver med overnatting og forpleining, som på hoteller og restauranter. Arbeidstakerne her er riktignok dårlig betalt, men bedriftene de jobber for er stort sett bofaste og langsiktige, og har for eksempel både mulighet til og interesse av å permittere de ansatte.

Den andre er selve tur- og opplevelsesbransjen – der antallet bedrifter på få år mangedoblet seg, for så å bli borte igjen da krisa traff. I den bransjen jobbet Luis Lopes. Han er en av grunnene til at Magasinet er i Tromsø. Etter å ha fått seg ny jobb i Tide, er han i en annen posisjon enn sine tidligere kolleger i bransjen, påpekte han i en mail: Han er fortsatt i byen, og han er ferdig med bransjen. Dermed kan han si hva han vil.

– Det var nesten bare utlendinger som jobbet i bransjen, med dårlige vilkår og ingen rettigheter. Og da alt plutselig stengte i mars i fjor, måtte alle bare dra hjem. Mange fant ut at de ikke hadde krav på noen ting, forteller han.

Mye lest og delt: Ett år siden Norge stengte ned: Se den eksplosive utviklingen i ledigheten

Nullkontrakter

Lopes kom til Norge i 2014, på et utvekslingsprogram fra et Portugal som var hardt rammet av finanskrisa. I sin første jobb tjente han 7000 kroner måneden, når kost og losji var trukket fra. Siden jobbet han i en rad bedrifter, som nordlysguide, turbåtkaptein, sjåfør, turmatkokk … det som måtte til. Noen bedrifter var bedre enn andre, men hovedbildet var likt:

– Det var en slags «pool» av utlendinger her, som tok disse jobbene. Og vi hadde stort sett «nullkontrakter». Det vil si at vi måtte være tilgjengelige når som helst, men aldri visste når vi hadde jobb.

Lopes selv organiserte seg i Handel og Kontor, men det var svært vanskelig å få med guide-kollegene. Riktignok var de fleste misfornøyde med tingenes tilstand, men så var det dette med å betale kontingent, og at de ikke hadde tenkt å bli så lenge, og høysesongen var jo strengt tatt bare om vinteren …

Nå er nesten alle borte, mens Lopes etter norskkurs og norsk bussprøve endelig har det han kaller «alminnelige arbeidsforhold» i fast jobb.

– Det er som natt og dag, sier han.

Kronikk: «Sykmelding – fra rettighet til oppsigelsesgrunn». Ebba Wergeland forklarer

HARDT JUBILEUM: På årsdagen får den første koronasmitten i Norge, som var i Tromsø, er det frykt for ny smittebølge, og folk oppfordres til å teste seg. Den oppfordringen tar de.

Håvard Sæbø

Og den dagen syns han alle skal få leve i, når tiden kommer og turistbransjen i Tromsø skal i full sving igjen.

– Dette må ses på som en sjanse til en ny start.

– Her må myndighetene gjøre jobben sin, både kommunen og arbeidstilsynet. Man kan for eksempel gjøre det obligatorisk for alle selskaper å informere om hva det vil si å fagorganisere seg. Uansett så kan man ikke akseptere at folk behandles som kveg, mens de jobber for at andre skal tjene millioner.

Fått med deg denne? Bekymret for Nav-brukere med hemmelig nummer: – Det er her den store fadesen kan ligge

Mulighet til å tenke nytt

Helle og Nørby i Visit Tromsø syns det er leit å høre om Lopes’ erfaringer, men er ikke spesielt overrasket. De er helt enige i at bråstoppen kan og bør benyttes til å tenke gjennom hvordan reiselivsbransjen skal operere i byen, men sier at de selv har begrenset mulighet til å slå ned på grums.

– Vi er ikke myndighetene. Vi er en medlemsorganisasjon som blant annet driver med vertskap, markedsføring og salg, og det er frivillig å være medlem hos oss, sier Helle.

På det travleste omfattet det bare rundt 25 prosent av alle som er registrert med næringskoden reiselivsaktør i regionen, og dermed var en stor del av bransjen utenfor Visit Tromsøs paraply.

– Vi får ikke tak i dem som driver useriøst. Det skal jo ikke så mye til å starte opp. I utgangspunktet kan nesten hvem som helst selge en tjeneste online, leie seg en bil og sette i gang, sier Helle.

FULLT OG TOMT: Det er lenge siden suvenirbutikkene bestilte varer, så utvalget er begrenset. Men så blir det da heller ikke solgt. En butikksjef Magasinet traff fortalte at de nå har en månedsomsetning som tilsvarer en dagsomsetning før koronaen. Alle de ansatte er permittert.

Håvard Sæbø

Hun vil gjerne ha mer formelle krav til drift, som Lopes også er inne på.

– Bransjen utviklet seg jo voldsomt fort her i byen, og denne pausen kan være en mulighet til å tenke gjennom ting. Er vi gode nok? Grønne nok? Bærekraftige nok?

Og det kan gjerne følges opp av formelle sertifiseringer. Foreløpig kan Visit Tromsø by på et stort grønt skilt med «Approved by».

Ikke at det er så mye behov for det for tiden, med en bransje som områr seg, legger ned og fusjonerer og venter på åpne grenser.

– Det er jeg er mest usikker på er hvordan yrkesmarkedet vil bli framover for hotellene her, med konferanser og den slags som er viktig for helårsdrift. Yrkesmarkedet kan ha endret seg for lang tid framover, sier reiselivssjefen.

– Ferie- og fritidsmarkedet, derimot, vil nok komme seg på beina igjen. Naturen og nordlyset er jo her.

Mye delt: Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

– De useriøse kan overleve

– Vi hører stadig noen si at det trengtes en opprydning i reiselivsbransjen. Men problemet med denne sjokkterapien er at det gjerne er de mest useriøse som står igjen, sier Leif Petter Hansen i Fellesforbundets avdeling 74 i Tromsø.

KONTORFAST: Organisasjonsarbeider Leif Petter Hansen er vant til å reise Troms rundt. Nå har det blitt altfor mye tid på kontoret.

Håvard Sæbø

Avdelingen er kjent med guideproblemet Luis Lopes forteller om, men det er vanskelig å løse.

– Guidene havner mellom mange stoler. En ting er at de gjerne har mange andre arbeidsoppgaver ved siden av. I tillegg er de fra mange land og har løse nettverk, sier avdelingsleder Julie Wilhelmsen.

Avdelingen har hatt nok å gjøre under koronatiden, med stadig nye permitteringssaker, medlemmer som skal flyttes mellom forskjellige kontingentkategorier, og lignende ting som store rystelser i arbeidsmarkedet gjerne fører med seg for fagbevegelsen.

– Men det var mest i fjor, da dette begynte. Vi var tidlig ute med å informere tillitsvalgte, og føler det har vært ganske god kontroll ute i klubbene, sier Wilhelmsen.

Mye lest: «Anne» var innleid og mangla rettigheter på jobben: – Et mareritt å få positiv graviditetstest

AVDELINGSLEDER: Julie Wilhelmsen.

Håvard Sæbø

Og noen bransjer har hatt helt motsatt erfaring av den reiselivet har hatt.

– Bilverkstedene hadde det fryktelig travelt en stund. Alle skulle jo på bilferie, sier Hansen.

– Og Cinderella, som produserer hyttedoer, har hatt et kjempeoppsving.

Møter over nett er heller ikke så uvanlig for avdelingen, som dekker hele Troms og Finnmark og Svalbard. Så jobben har egentlig ikke vært så annerledes enn den pleier. Og for avdelingen og fagbevegelsen generelt kan koronakrisa i lengden føre noe godt med seg.

– Det kan hende at jobben vår blir lettere framover, siden en sånn krise kan få opp oppmerksomheten rundt hvor viktig det er å være organisert, sier Leif Petter Hansen.

– Pølse og øl, men ikke vaffel

På sagnomsuste Ølhallen er klubb-leder Bendik Storvik Nilsen tilbake etter permittering. Det samme er de fleste andre, i ymse brøker og etter diverse permitteringslengder.

– Det første som skjedde i mars i fjor var at alle ble permittert. Så har vi gradvis åpnet opp igjen, forteller han.

TRIST: Bendik Storvik Nilsen er øl- og Ølhallen-entusiast, og jobber for tiden i den tilstøtende butikken som blant annet selger hjemmebryggingsutstyr. I selve Ølhallen er det rolige dager. – Det er trist at det er så strengt. Mange av stamkundene våre er pensjonister, som ikke kommer for tiden.

Håvard Sæbø

Selv har han vært både 100 prosent og 50 prosent permittert, men er nå tilbake i den 60 prosents stillingen han vanligvis har ved siden av studier. Åtte av de 11 klubbmedlemmene er fortsatt delvis permittert.

– Men alle får jobbe litt, forteller Nilsen.

– Vi har hatt en god dialog med ledelsen hele veien, og klart å beskytte dem med lengst ansiennitet og høyest stillingsbrøk.

Egentlig var optimismen tilbake i bransjen etter jul, forteller Nilsen – men så ble det innført alkoholstopp klokken 22 og spiseplikt, og det har skapt en del forvirring rundt i byen.

GODT: … men ikke mat.

Håvard Sæbø

– Det med skjenkestopp klokka ti er egentlig ikke så farlig for oss, siden vi har mest besøk på ettermiddag og tidlig kveld. Men akkurat hva det vil si å etterleve spiseplikten har vært litt uklart, sier han – noe som får Magasinet til å mimre tilbake til 1980-tallet, da barer i Oslo hadde noen hardkokte egg som seilte stadig grønnere mellom bordene og bardisken for å overholde kravene om «matservering». For hva er egentlig mat? Og til hvor mange gjelder den, når det er spiseplikt for alle som skal drikke?

– Her har vi servert vaffel, men det gjelder ikke som mat. Det gjør derimot toast, og pølse, forteller Nilsen.

– Nå har vi begynt å servere reingryte, så det er i hvert fall godtatt. Andre puber i byen har begynt å dele opp tapastallerkenen på dem som sitter rundt bordet. Og hvor mange porsjoner er egentlig en pizza?