Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

Helt siden 1981 har 70 år gamle Robert Holmé vært bussjåfør.

De første 13 årene var det helt uproblematisk, men de siste 30 årene har førerplassen blitt trangere og trangere.

Han nekter å sette seg bak rattet på de nye ekspressbussene de har fått.

Lite å gå på

– På bussene vi fikk etter anbudet i 2016, gikk kneet inn i dashbordet, slik at jeg ble sittende fast. Det fikk vi utbedret med skinner på førersetet, forteller Holmé.

Da fikk Holmé vite at EU-normen bussprodusentene opererte etter er totallengde på 175 centimeter og beinlengde på 80 centimeter.

Hvis de har en fleksibilitet på ti prosent over eller under 175 cm, er det fremdeles for lite for bussjåføren på 196 cm.

– Men hadde de tatt pluss/minus snitthøyden på norske mannlige rekrutter på 181 centimeter, ville det passet oss som er nesten to meter høye også, påpeker han.

Sikkerhetsrisiko

Nå har Holmé og kollegaene fått nye elektriske busser, og der er det ikke noe å hente i noen retning for at han skal få plass.

– Problemet er høyden på rattet. Fra bremsepedalen og opp til rattet er det 65 centimeter. Fra sålen til overkanten av kneet mitt er det 70 cm, forklarer han.

Det gjør at Holmé må sitte med beinet skrått ut på siden av rattet.

– Det er en sikkerhetsrisiko siden jeg må flytte foten raskt fra gass- til bremsepedal dersom jeg må bråbremse for å unngå sammenstøt med andre trafikanter – ved for eksempel farlige forbikjøringer eller dyr i veien, sier han.

Resultatet er at han har sagt nei til å kjøre de bussene, og møtt full forståelse for det hos arbeidsgiveren sin.

– Det er en fjær i hatten til Vy Buss, skryter han.

Robert Holmé må sitte med beina vridd ut til siden selv når rattet står i sin høyeste stilling.

Håvard Sæbø

Peker på dødsulykke

Ros har han også til samferdselsminister Jon Ivar Nygård. Holmé sendte nemlig brev til statsråden og fikk raskt svar om at saken var sendt over til Statens vegvesen. Saken er for øvrig også innmeldt til Arbeidstilsynet.

Bakgrunnen for at Holmé nekter å kjøre, skyldes en dødsulykke for snart 20 år siden.

Da omkom en fotgjenger som ble påkjørt av en buss. Bussen hadde noen sprosser i vinduet til venstre for sjåføren som tok deler av sikten.

I rettssaken ble sjåføren ansvarliggjort for ulykken fordi han innrømmet at han var klar over at sprossene hindret sikten.

– Jeg vil ikke bli stilt ansvarlig dersom jeg kommer opp i en ulykke fordi jeg ikke får flyttet foten raskt nok til bremsepedalen, understreker han.

– Skvises ut av jobben

Tillitsvalgt i Vy Buss i Molde, Stig Arild Hærø, mener Robert Holmé fortjener ros for å nekte å kjøre busser som ikke er tilpasset ham.

– Robert er opptatt av nullvisjonen for ulykker, men han blir skviset ut av jobben sin på grunn av utformingen av førerplassen, sier Hærø.

– Det gjelder jo ikke bare ham. Selv rekker jeg ikke opp til justeringen for varme i bussen med mindre jeg reiser meg fra førersetet i bybussen jeg kjører, og det kan jeg jo ikke gjøre når jeg kjører, legger han til.

Bussjåfør Robert Holmé (til høyre) må se på når Tor Olav Vatn kjører ekspressbuss mellom Kristiansund og Ålesund. Selv får han ikke plass bak rattet.

Håvard Sæbø

Enn så lenge får Holmé full lønn, men han er tilgjengelig for VY Buss i andre sammenhenger når det trengs.

Selv ønsker 70-åringen å fortsette som bussjåfør på favorittruta mellom Kristiansund og Ålesund.

– Alt som trengs er et ratt som kan justeres litt høyere. Planen er å fortsette til jeg blir 72 år. Jeg har kjørt buss i 45 år. Det er en fantastisk jobb, smiler Robert Holmé.

Operatørens ansvar

Seksjonsleder Drift i det fylkeskommunale kollektivselskapet Fram i Møre og Romsdal, Harald Harstad, påpeker i en e-post at selskapet ikke er arbeidsgiver for sjåførene.

Han skriver videre at det er operatørene, i samarbeid med verneombud og tillitsvalgte, som har best kompetanse på utforming av førerplassen.

– Kontraktene benytter i størst mulig grad den fellesnordiske standarden BusNordic som grunnlag for kjøretøykrav. Eventuelle presiseringer på dette området bør i så fall forankres gjennom denne standarden, skriver Harstad.

Han åpner likevel for at fylkeskommunen kan bidra.

– Dersom erfaringer viser at dagens regelverk og standarder ikke treffer godt nok, kan vi løfte dette inn mot sentrale myndigheter og ved å bidra i bransjens standardiseringsarbeid, avslutter Harald Harstad.

Ny problemstilling

Kommunikasjonssjef i Vy, Åge-Christoffer Lundeby, skriver i en e-post at det er bra at sjåførene er opptatt av arbeidsmiljøet, og at de ikke kjører dersom de mener det ikke kan skje på en forsvarlig måte.

– Vi er selvsagt kjent med saken, men det er første gangen vi har registrert denne utfordringen. Vi mennesker er bygget ulikt, og det er viktig at sjåføren finner en behagelig arbeidsstilling.

– Derfor har vårt hovedverneombud og personell fra teknisk flere ganger vært på besøk på fabrikken, noe som blant annet har ført til at vi har fått flyttet veggen bak førerplassen noe, for å skape bedre plass, forteller han.

Lundeby legger til at det kan være begrensninger på hva man får gjort med tilpasninger på bussmodeller som produseres i flere tusen eksemplarer årlig, men at de har busser med bedre plass andre steder i fylket.

– Sjåføren har fått tilbud om å kjøre buss i Ålesund, der vi har andre type busser. Men, foreløpig har vi ikke oppnådd en løsning, avslutter Lundeby.