Jan-Erik Østlie

Tri Nguyen Dinh

– Over 400 tettpakkede sider om Norges viktigste skip under krigen, det kan da ikke være for mye, sier Geir Hestmark, professor ved Universitetet i Oslo og forfatter av boka «Lykkeskipet Bergensfjord».

En bokanmelder i en herværende tabloidavis synes riktignok at boka er for detaljert, mens andre anmeldere nettopp har satt pris på den store mengden av nye fakta som er gravd fram fra tidligere lukkede arkiver. Det har blitt et standardverk, mener Hestmark.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FORFATTER: Geir Hestmark, professor ved Universitetet i Oslo og forfatter av boka «Lykkeskipet Bergensfjord».

Tri Nguyen Dinh

Lykkeskipet

Andre verdenskrig er over, det er lesningen av boka til Hestmark også. Det er bare seks linjer igjen. På de linjene står det: «Flere tusen menn og kvinner hadde gjennom årene skipet som arbeidsplass. En del fant seg ikke til rette, men mange synes også å ha vært enig med maskinmester Sølvesen: «Det er en egen god stemning på den skuta. Alle sier det, både mannskap og passasjerer.» Som Roald Amundsen sa ved Bergensfjords ankomst til Bergen i november 1927: «Her om bord er saa hyggelig, at jeg blir her længst mulig. Jeg har overhodet ikke lyst til at forlate baaten.»

– Ja, hva legger du i begrepet «lykkeskipet»?

– Lykkeskipet og «Lucky Bergensfjord» er kallenavn skipet fikk tidlig i krigen fordi det nærmest mirakuløst unngikk bomber, torpedoer og miner. Ingen om bord døde av krigsskader, men noen få døde av sykdom eller i arbeidsulykker; HMS var lite utviklet. Men skipet var også før krigen kjent som det sjøfolk kaller et lykkelig skip, folk trivdes der. Kristianiafjord, som også tilhørte Den Norske Amerikalinje, var Bergensfjords rake motsetning, sier Hestmark.

Der var stemningen dårlig fra dag én under en ubalansert kaptein som presterte å renne skipet på land allerede i 1917, utdyper forfatteren.

Fem år hjemmefra

Både farfaren og morfaren til forfatteren var krigsseilere, men bare førstnevnte seilte på Bergensfjord. Fra 1928, først som oljer, så maskinassistent og til slutt maskinist. Etter krigen fikk han hyre på Stavangerfjord. Hele familien har vært engasjert i sjøfarten, forteller Hestmark, som har brukt om lag 20 år på å ferdiggjøre denne boka.

Og hva var ikke mannskapet på Bergensfjord med på? Dette var tross alt flaggskipet i statsrederiet Nortraship som rekvirerte båten da andre verdenskrig brøt ut. Bergensfjord gikk ut fra Bergen 7. april 1940, to dager før krigen brøt ut i Norge, på vei til New York. Det skulle gå over fem år før mannskapet så hjemlandet sitt igjen. Og det var flest nordmenn blant mannskapet, men også noen canadiere, svensker og engelskmenn.

– Hva var det mest dramatiske som skjedde skipet under krigen?

– Invasjonen av Sicilia i 1943 da flere bomber falt bare meter fra skipssiden. Men også i Liverpool julen 1940 og i Alger i 1942 falt bombene tett rundt skipet, sier han.

Haugevis med ubrukte dokumenter

At boka er svært solid kildebelagt er ingen overdrivelse. Hestmark var bare ti år da farfaren døde, og som krigsseilere flest talte ikke farfaren i utide om sine opplevelser.

Så kildene har særlig vært Nortraships arkiv på Riksarkivet og det britiske Admiralitetets arkiv på National Archives rett utenfor London. Dessuten arkiver i Washington, Liverpool, Birkenhead, Glasgow, Genova, Buenos Aires og Haifa.

– Etter Jon Michelets skjønnlitterære og faglitterære bøker om krigsseilerne – vet vi ikke nå nok om denne gruppa?

– Nei, det enorme Nortraship-arkivet med massevis av informasjon om hvert av nesten tusen norske skip i uteflåten er bare så vidt tatt i bruk, og er først ganske nylig ordnet og åpnet for innsyn. Fembindsverket «Handelsflåten i krig», hvor blant annet historiker Guri Hjeltnes har skrevet to bind, trekker opp de store linjene, men mye er ennå ugjort.

De unge døde

Vi som er etterkommere av krigsseilere har alltid fått høre at de ikke forlot skipene uten at de hadde fått varige merker av det. Men Hestmark forteller at det var stor forskjell på hvordan krigsseilerne tok det. Brorparten av denne gjengen var robuste, tøffe mannfolk, og temmelig unge – i 20-årene. Bare omkring 70 av de 250 sjøfolkene på Bergensfjord hadde familie og forsørgeransvar hjemme.

Forfatteren har ikke snakket med noen av krigsseilerne på Bergensfjord. Mange av det norske mannskapet døde unge allerede på 1950-tallet. Men han rakk å intervjue flere som seilte med skipet seinere, blant annet under israelsk flagg.

I alliert tjeneste

Bergensfjord var altså i utgangspunktet et passasjerskip som med ett ble omgjort til et krigsskip.

– Hvorfor?

– Kongen og den norske regjeringen flyktet som vi vet til England, og det de kunne tilby britene var forsyningsskip – oljetankere og lastebåter, mens et passasjerskip som Bergensfjord ble satt inn i alliert troppetransport til avgjørende slag i Afrika, Asia og Europa. At det dermed også ble satt inn for å bevare koloniriket The British Empire er lettere å se i ettertid.

– Skjønte ikke engelskmennene at krigen kom?

– Noen politikere, som Churchill gjorde det. Britene hadde en god del store krigsskip, men mangelen på mindre eskortefartøyer til konvoiene var prekær de første krigsårene.

Fraktet både nazister og jøder

Rett etter krigen ble Bergensfjord kjøpt opp av italienske redere og fikk navnet Argentina. Skipet som i 1943 hadde bidratt til Mussolinis fall, fraktet nå ved en historiens ironi blant annet flyktende fascister og nazister fra Genova til Buenos Aires. I 1953 fikk skipet igjen nye eiere, og ble omdøpt til Jerusalem og i 1957 til Aliya, og brukt til å frakte europeiske jøder som overlevde krigen til Midtøsten, der den unge staten Israel var etablert i 1948.

Anerkjennelsen av krigsseilernes innsats

I kontrast til for eksempel Jon Michelet bruker ikke Hestmark plagsomt mye trykksverte på Nortraships såkalte hemmelige fond eller på mange av krigsseilernes holdninger til det.

– Nei, dette ville utgjort et helt nytt tema i boka. Dessuten har Guri Hjeltnes skrevet grundig og balansert om dette. En del av striden, kan vi i ettertid se, er basert på misforståelser av de mange og forvirrende «sparetrekk», «bonuser» etc. som Nortraship innførte for å kamuflere at norske sjøfolk fikk bedre hyrer enn de britiske.

– Men det var en del bitterhet blant krigsseilerne, ikke sant?

– Jo, opplagt. Men også det har Hjeltnes, Vetlesen og Michelet skildret bra.

– Har krigsseilerne fått den anerkjennelsen de fortjener?

– Ja, men det tok mange år. Krigsseilernes innsats stod lenge i skyggen av fortellingen om hjemmefronten. I dag anerkjenner alle norske historikere at krigsseilerne gjorde den største norske innsatsen i kampen mot nazismen.

Storbritannia hadde ikke klart seg uten den norske handelsflåten i de to første krigsårene før USA kom med. Krigsseilerne har gått veien fra stakkarsliggjøring til heltestatus hos det norske folk, sier Geir Hestmark. Han er for øvrig godt på vei med enda en mursteinsbok – om Bergensfjord i årene før krigen.

LO-medlem

Hestmark er LO-organisert, i Norsk Tjenestemannslag (NTL). Ikke så mange professorer er det.

– Hvorfor er du NTL-er?

– Av ideologiske grunner. Jeg vet hvem som bygde den norske velferdsstaten: arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen.

SOLID KILDEMATERIALE: Mange av det norske mannskapet døde unge allerede på 1950-tallet. Men Hestmark rakk å intervjue flere som seilte med skipet seinere, blant annet under israelsk flagg.

Tri Nguyen Dinh