DNMF GRATULERER: Den 28. januar fylte Odd Asbjørn Bergsvik 95 år, og den 1. mars hadde han 67 års medlemskap i Det norske maskinistforbund.

Vigdis Askjem

Vigdis Askjem (tekst og foto)

Odd Asbjørn Bergsvik har opplevd livets dans, i takt og i utakt. For 95-åringen sitter latteren sitter løst og hukommelsen fast. Det har gitt mange livsgleder.

Oppskriften på et langt og helsemessig godt liv har Odd ikke, men mener at å la bekymringene fare gir et lykkeligere liv, noe vi kanskje kan lære av i disse koronatider.

Som 95-åring har Odd opplevd det meste, født mellom to verdenskriger all dens usikkerhet, om å leve på et minimum av inntekt, samt å finne glede i de små og nære ting.

Sist gang han hadde skøyter på beina var han nærmere 90 år, og hobbyfiske har han drevet med inntil nesten nylig.

– Det er mange gode fiskeplasser, der ute, sier han, og peker utover vakre Austerheimsvågen.

MEDLEM: Odd Asbjørn Bergsvik er blant medlemmer med lengst fartstid i Det norske maskinistforbund og har hatt mye glede av Bergen Maskinistforening.

Vigdis Askjem

Et liv på vent

Tiden skrus tilbake til 28. januar i 1925 hvor Odd så dagens lys på Bergsvik gård på Austrheim. Han var yngstemann i en barneflokk på åtte, hvor eldstebroren var 18 år eldre.

Unge Odd sto til konfirmasjon året før andre verdenskrig brøt ut, og ungdomstiden bar derfor preg av usikkerhet og kjedsommelighet.

– Jeg mistet på mange måter ungdomsårene, sier han.

Skolegangen var slutt og det var dårlig med arbeid å få.

– Hva brukte du dagene til?

– Ingenting, sier Odd.

Men matauk var en viktig sysselsetting. Fiske fra småbåt og å male nyhøstet havre til mel, ble en viktig geskjeft, for Odd. Det var mange munner å mette i familien.

– Det var sjøen vi måtte leve av, og det ble mye fisk og sild, og mye havregraut, sier han.

Krigsminner

Helt på tampen av krigsårene, i januar 1945, opplevde Odd et forlis som skulle prege ham resten av livet. Minnene er uutslettelige.

Den dagen fløy 14 engelske fly over Bergen og bombene falt. Utenfor Austrheim forliste et skip og de som var om bord klarte å kare seg opp på et skjær.

Bygdefolket trodde det var nordmenn om bord, men det skulle vise seg å være russiske krigsfanger, nesten uten klær og avmagrede, sto de tett i tett for å skjerme seg for vinden som kom kastende i kuling styrke og snøkav.

Odd ble med i den dramatiske redningsaksjonen. De trosset været og gikk ut med kuttere og småbåter, og fikk halt russerne om bord med tauline, hvorpå fire omkom og 16 overlevde.

KRIGSHELT: Odd Asbjørn Bergsvik er hedret med minnemedalje etter andre verdenskrig.

Vigdis Askjem

Odd forteller om tragedien, om bygdas lensmann som ikke ønsket fangene i land, og doktoren som fortvilte fordi alle skulle være brakt til sykehus.

– Det var ingenting mer vi kunne gjøre for dem, sier han stille.

Noen måneder senere kom frigjøringen og Odd kunne endelig se fremtiden komme lyst i møte.

– I bygda var det mange som ble tømmermenn, men jeg har alltid likt å balle med maskiner og slikt, sier han.

Karrieren

Odd hadde hørt om en skole som utdannet sjøfolk. Det var noe han hadde lyst til. Han reiste seks, sju mil til Bergen, kjøpte togbillett og ferden gikk videre den lange veien over fjellene til Porsgrunn. Der skulle det ikke være lett å finne seg et krypinn.

– Det var fullt overalt, forteller Odd.

På jakten etter hybel møtte han en harding og sammen fant de løsninger.

– Tenk at jeg bodde sammen med en harding, ler Odd.

Etter studietiden ved Skiensfjorden tekniske fagskole bar det til Marinen i Finnmark. Lønna var en krone og femti øre – i måneden. Av det skulle han også betale renter på studielånet.

– Det var harde tider, sier han.

VANSKELIGE TIDER: Odd Asbjørn Bergsvik har opplevd gleder og sorger, men et godt humør har vært god "medisin".

Vigdis Askjem

Deretter ble det utenrikstjeneste og seiling som andremaskinist på MS «Sanct Svithun», hurtigruta som forliste noen år senere ved Nordøyan fyr i Vikna kommune.

– Chiefen om bord maste på meg om å bli medlem i Maskinistforbundet, og den 1. mars 1953 sa han:

«Nå går jeg og betaler kontingenten min – og jeg melder deg inn i forbundet».

Som sagt, som gjort. Siden har Odd vært medlem.

Et par år senere, som 30-åring, begynte han å arbeide Fylkesbaatane, i dag Fjord1, i Sogn. Der har han vært en trofast og dyktig maskinsjef på blant annet «Sunnfjord», «Fjærlandsfjord» og «Lærdal». I 1971 starta Fylkesbaatane som et av de første trafikkselskapa i landet med hurtiggående ekspressbåtruter, hvor Odd jobbet som maskinsjef.

Han var blant annet den første maskinsjefen om bord på nyvinningen Fjordprins med kanonbåtskrog og toppfart på 32 knop. Men tekniske problemer sto i kø og det ble mange og harde arbeidsdager.

«Nordfjord 1» ble Odd sin siste arbeidsplass, og da han gikk av som pensjonist som 60-åring og etter 30 år i selskapet – var det uten én sykemeldingsdag.

– Jeg har jo vært litt forkjølet, da, sier han.

Livets dans

MASKINSJEF: Odd Asbjørn Bergsvik har holdt seg seg aktiv med dans, fiske og foreningensliv.

Vigdis Askjem

Etter hvert ble det kone og barn, og familien på fire bodde på i Kaupanger i noen år før det ble huskjøp i Bergen, hvor også Bergen Maskinistforening var et faglig og sosialt knutepunkt. Fyllingen var hjemstedet inntil Odd ble pensjonist og ekteparet flyttet tilbake til hjembygda.

De hadde mange planer for fremtiden, men dessverre gikk hustruen tidlig bort og Odd har tilbrakt de fleste pensjonistårene uten sin kjære Solveig.

En stor glede han har hatt som pensjonist er stiftelsen av Neptun Pensjonistforening for pensjonerte sjøfolk på Austrheim. Der har det vært hygge og latter, og mange reiseopplevelser fjernt og nært.

Foreningen har også vært viktig for lokalsamfunnet, blant annet ved å bygge opp lyttestasjon på Selsøy som er et historisk minnesmerke fra andre verdenskrig.

På begynnelsen av 90-tallet begynte Neptun pensjonistklubb å bygge opp igjen hytta «Risor II». Siden har pensjonistklubben arrangert markering på Frigjøringsdagen, den 8. mai, med rundt 200 mennesker til stede.

Under den offisielle avdukingen av monumentet av Kong Olav på Skjerjehamn i Gulen, innseilingen til Sognefjorden, i 2007 underholdt Nora Brockstedt.

– Og tru det eller ei. Jeg fikk en klem av henne, ler Odd, som har vært mer en sjef i maskrommet.

Som ivrig danser har han også vært sjef på dansegulvet, noe som har bidratt til god kondis og bevegelighet. Dansemoro på grendehus og i samfunnshus holdt han på med til han rundet nitti.

HUMØRFYLT: Odd Asbjørn Bergsvik har søkt om sykehjemsplass to ganger, men 95-åringen har fått avslag begge ganger.

Vigdis Askjem

De nære og kjære

Barna Eli og Svend Otto er i dag begge pensjonister, og de har bidratt til mange livsgleder. Bergsvik-familien har økt til seks barnebarn og ni oldebarn, og eldstemann Odd blir selvfølgelig satt stor pris på av de yngre generasjoner.

Kanskje på grunn av sin vedvarende lekenhet og at latteren sitter løst.

Sykehjemsplass har han søkt om to ganger.

–Og jeg har fått avslag to ganger. De sier jeg er for frisk!

Odd nærmest roper.

Hørselen er godt svekket, men hukommelsen er gullende klar.

Han hadde håpet på å trappe ned gjøremålene og ønsket han kunne gå til duk og dekket bord.

– Nå må jeg bruke dagene til å rense og tilberede fisk og koke potet, sier han, og steller stort sett hjemmet selv, men det hadde utvilsomt vært hyggelig med mer liv og røre rundt seg.

– Hva synes du om samfunnet i dag?

– Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, sier han og tenker seg godt om.

– Tirsdag fikk jeg trøbbel med TV, og en reparatør sa at han skulle komme dagen etter. Han har ikke dukket opp. Dagen etter ble det feil med brannalarmen og en servicemann skulle komme. Han har jeg heller ikke sett. Så skulle jeg ha skiftet filter i kjøkkenvifta og det ble lovet gjort på fredag. I dag er det onsdag og jeg har ennå ikke sett han. Slik er det blitt, sier Odd, før han avslutter:

– Jeg får ta det som det er.

DNMF-SMYKKEFIN: Mansjettknapper og slipsnål er gull verdt når Odd Asbjørn Bergsvik skal i finstasen.

Vigdis Askjem