Sterk appell til politikerne:
Henriette kjemper for jobben som elektriker i oljebransjen: – Om to år har jeg kanskje ikke jobb
Elektriker Henriette Thorsen frykter for jobben sin og framtida for leverandørindustrien, hvis ikke politikerne på Stortinget tar nødvendige grep.
FRAMTIDSTRO: Henriette Thorsen er elektriker i verftsindustrien på Stord. – Vi trenger investeringer for å kunne ha tro på framtida, sier hun. Her er hun sammen med Kværner-tillitsvalgt Sigurd Sævareid under en EL og IT-konferanse i fjor.
Leif Martin Kirknes
knut.viggen@lomedia.no
Thorsen er blant mange verftsarbeidere langs kysten som frykter for framtida i forbindelse med den pågående krisen i olje- og leverandørnæringen.
– Vi er redde for jobbene våre, utsiktene våre er ikke lyseblå, sier Henriette Thorsen, som jobber som elektriker i industrien på Stord.
Hun holdt appell da Stord Næringsråd onsdag samlet sentrale aktører til et miniseminar for å belyse den vanskelige situasjonen for næringen hun jobber i.
Henriette jobber som elektriker på Njård på Kværner. For henne var det en drømmejobb å starte som elektrikerlærling i 2009 og det var industrien som lokket.
– Industrien i Sunnhordland ligger mitt hjerte nærmest. Jeg får bruke kroppen min og kunnskapen min og jeg får være med og skape bygg for framtida og ikke minst bidra til finansiering av velferdsstaten, sier Thorsen.
På fritida er hun engasjert i fagbevegelsen og med rekruttering til bransjen. Hun er aktiv i Montørjentene i Elektroarbeidernes Fagforening Vestland, som særlig jobber for at kvinner skal søke seg til utradisjonelle fag.
– Jeg formidler med stolthet og engasjement. I mine øyne er dette den beste og mest spennende bransjen i hele verden, mener tobarnsmoren.
p
Skjebnetid for industrien
Det kraftige oljeprisfallet kombinert med korona-situasjonen har satt næringen i en alvorlig knipe. Det er store kutt i planlagte investeringer på norsk sokkel. Leverandørindustrien karakteriserer det hele som en skjebnetid. Det haster med å få fram nye prosjekt som kan sikre verftene arbeid i årene som kommer.
Regjeringen foreslo midlertidige justeringer i petroleumsskatten i revidert statsbudsjett tidligere i mai, men dette forslaget er ikke blitt godt mottatt av industrien.
De har derfor fremmet forslag til en skatteendring som skal gjøre at nye prosjekt blir satt i gang. Forslaget får støtte også fra NHO og LO.
Det innebærer blant annet skatteutsettelser på 100 milliarder kroner for 2021 og 2022.
12. juni skal Stortinget avgjøre skjebnen til forslaget, som per i dag støttes av partiene Sp og Frp. Arbeiderpartiet har ennå ikke bestemt seg om de vil støtte forslaget.
– Om to år har jeg kanskje ikke en jobb å rekruttere jenter til. Jeg har kanskje selv ikke en jobb en gang. En jobb som var så trygg og sikker, er nå muligens over. Alt dette på grunn av at flertallet per dags dato mener at arbeidsplassen min ikke er grønn nok, sier hun.
p
Trenger nye investeringer
Thorsen forteller at når hun og kollegene hennes diskuterer framtida blir diskusjonene dystrere ettersom tida går.
Hun mener de både har motivasjon og omstillingsevne nok til å finne fram til en mer bærekraftig utvikling av industrien.
– Men vi trenger investeringer for å kunne ha tro på framtida. Hjørnesteinsbedriftene i Sunnhordland har vært gjennom omstilling før. Vi vil bidra til det grønne skiftet, vi vil være med på utviklinga og det som skal skje i framtida. Men da trenger vi hjelp til å holde oppe sysselsettingen for å bevare denne kompetansen, sier Henriette Thorsen.
Fra miniseminaret på Stord onsdag.
Knut Viggen
Her er Henriette Thorsens appell:
Mitt namn er Henriette Thorsen. Eg er mamma til to gutar, sambuar, har pusekatt og robotstøvsugar. Vi er jamt øve ein heilt vanlig familie.
Eg er ansatt i Teknisk Bureau og jobbar for tida på Njord på Kværner.
Fpr 14 år sidan bestemte eg meg for å bli elektrikar. I løpet av skulegongen så var det industrien som lokka og i 2009 byrja eg som elektrikarlærling. Eg har vore med på mykje desse åra og industrien i Sunnhordland ligg mitt hjarta nærast. Eg får bruka kroppen min og kunnskapen min, eg får vere med å skapa bygg for framtida og ikkje minst bidratt til finansiering av velferdsstaten.
Når eg ikkje er på jobb som elektrikar så er eg engasjert i fagbevegelsen sitt bidrag med rekruttering. Gjennom EL og IT og eit utval kalla montørjentene i Elektroarbeidernes Fagforening Vestland så ynskjer vi at ungdom, og spesielt jenter, søkjer seg til utradisjonelle fag. Eg besøkjer ungdomsskular og vidaregåande skular. Eg fortel om yrket mitt og mulighetane vi har innan leverandørsamfunnet i lokalsamfunnet vårt. Eg formidlar med stolthet og engasjement for i mine auger er dette den beste og mest spennande bransjen i verda.
Men nett no ser det ikkje ut til å vara. Om to år har eg kanskje ikkje noko å rekruttera til. Eg har kanskje ikkje jobb ein gong. Ein jobb som var så trygg og sikker og no er da kanskje over. Alt dette for at fleirtalet per dags dato meinar at arbeidsplassen min ikkje er grøn nok.
Når eg snakkar med mine kollega om framtida så blir diskusjonane dystrare etter kvart som tida går. Vi er redde for framtida og utsiktene er ikkje lyseblå.
Det ligg mykje identitet i da å vera ein sveisar eller kabeltrekkjar i verftsindustrien. Vi kan finna nye verdiar i oss sjølv i da å utføra jobben vår på ein ny og bærekraftig måte. La oss utvikla oss, ikkje ta frå oss levebrødet.
Men dette gjer oss og motiverte. Vi har motivasjonen på plass og vi har omstillingsevna, vi har ein enorm kompetanse og vi kan vere eit førebilete for resten av verda. Men vi treng investeringar for å kunne ha trua på framtida. Er det verkeleg ingen som vil investere i oss?!
Hjørnesteinsbedriftane i Sunnhorldand har vore gjennom omstilling før. Vi vil bidra til det grøne skiftet. Vi vil vær med på utviklinga og alt som skal skje i framtida. Men då treng vi hjelp til å halde oppe sysselsetjinga for å bevare all den kompetansen vi innehar.
Om ti år er det ikkje utenkjeleg at eg sjølv skal sende mine eigne små ut i arbeidslivet. Sjølv om dei denne veka vil bli dyrepassar og forballproff så vil nok dette endrast mange gonger over tid. Uansett kva dei vel så håpar eg at vi alle kan ha ein arbeidskvardag som er prega av den verdiskapinga satsinga på norsk, grøn industri vil gje og at vi med stolhet kan seie at vi klarte det. Denne gongen og!
