Erle Arnesen

Leder konduktørforeningen Nord NJF

For det er snart ti måneder siden det store leirraset ved Nesvatnet i Trøndelag – en tragedie der en jernbaneansatt mistet livet. Siden den dagen har Nordlandsbanen og Trønderbanen vært delt i to. Togene mellom Trondheim–Bodø og Trondheim–Mo i Rana har stått stille. Passasjerene har vært uten et reelt tilbud. Og ansatte har igjen måttet leve med en hverdag uten forutsigbarhet.

Et midlertidig verksted i Bodø gjorde det mulig å kjøre noen dagtog, og det var et etterlengtet lyspunkt. Nå har Bane Nor lovet åpning forbi Nesvatnet 22. juni. Det ser vi fram til. Men én ting står fortsatt i veien for en normal hverdag: mangelen på materiell.

Etter avsporingen ved Finneidfjord i oktober 2024 har vi manglet dieselmateriell. Norske Tog har ansvar for å sikre at togselskapene har tog å kjøre med – men det ansvaret blir ikke fulgt opp. Nye fjerntog er bestilt, men ingen vet når de kommer. ED-lok skulle leies inn, men ombyggingen er forsinket. Resultatet er at selv når Nordlandsbanen åpner, kan vi ikke kjøre full produksjon. Igjen er det passasjerene og de ansatte som betaler prisen for manglende styring.

Og dette er ikke et lokalt problem. Sørlandsbanen sliter med både materiell og infrastruktur. Bergensbanen står snart uten tog å kjøre med. På Østlandet er det avvik nesten daglig, og tog som skulle vært doble kjøres enkelt – så fulle at folk knapt får puste.

Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er ikke uflaks. Dette er konsekvensen av politiske valg.

Samferdselsdepartementet virker ikke nevneverdig bekymret for situasjonen. Tilliten fra oss ansatte er nærmest borte. Det er vanskelig å beskrive følelsen av maktesløshet når man ser hvor lite som gjøres for å sikre en fungerende jernbane – en jernbane som både passasjerer og ansatte fortjener.

Så hva skal til for at våre folkevalgte våkner? Hvor mange avvik må til? Hvor mange innstillinger? Hvor mange ansatte må stå i en uholdbar arbeidshverdag før noen tar ansvar?

Ønsker ikke politikerne at jernbanen i Norge skal fungere?

Det vi ber om er ikke radikalt. Det er ikke urealistisk. Det er ikke dyrere enn alternativet. Vi ber om trygg infrastruktur og materiell å kjøre med. Vi ber om en jernbane som fungerer. Vi ber om at noen tar ansvar for en av landets viktigste samfunnsfunksjoner.

Vi som jobber om bord ønsker å kjøre tog. Passasjerene ønsker et forutsigbart tilbud. At dette skal være så vanskelig å få til, er ikke bare uforståelig – det er uakseptabelt.