Morten Hansen

morten@lomedia.no

Hamideh Rezaii har startet bussen og kjørt ut fra Hemnes garasje i Aurskog-Høland. De andre sjåførene har fulgt etter. Parkeringsplassen er tom, men en av Rezaiis kollegaer står igjen. Nå banker han forsiktig på bilvinduet mitt.

– Du må være raus med superlativene når du skriver saken din. Hamideh er et fantastisk menneske.

En annen virkelighet

Rezaii har akkurat servert vafler og kaffe på pauserommet på Hemnes garasje. Det er her hun har basen når hun er på jobb som bussjåfør for Vy buss. Tankene hennes er et helt annet sted.

– Jeg tenkte; hva gjør de her? Barn som er 8, 9, 10 år gamle skal være på skolen. De skal ikke stå på gata og selge blomster og frukt. Hva med framtida deres?

Rezaii forteller om turen hun hadde til familien sin i Kabul for fem år siden. Turen til sitt fødeland – som hun forlot som fireåring.

Nå sto hun her og så på barna som levde helt annerledes liv enn hennes fire egne barn da de var på deres alder. Disse barna ville aldri få de samme mulighetene. Ville aldri kunne bli ingeniør eller lege som hennes egne barn.

Slik ble ideen om Ashiane Omid – Håpets rede – til.

Fikk du med deg denne? Morten passer på ettåring fra Kabul døgnet rundt: – Jeg har måttet hente fram egenskaper som far

Startet i det små

­– Det første jeg tenkte, var at jeg måtte redde dem. De må lære å lese og skrive. De skal bli leger, lærere – alt mulig. De skal være viktige personer i samfunnet. De skal ikke bli selvmordsbombere eller narkomane. Disse barna er Afghanistans framtid, sier Razaii.

Disse tankene tok hun med seg hjem til familien i Norge. Et familieråd ble starten på en organisasjon som nå har ansvaret for utdanningen til 250 barn i Kabul.

– Vi startet med 10 barn. Så ble det 20.

Deretter begynte snøballen virkelig å rulle. Rezaii samlet kvinnenettverket i moskeen hun går i. Også her var det støtte. Alle ville stille opp frivillig.

– I tillegg til de barna vi betaler skolegangen for, hjelper vi 350 familier med blant annet mat og klær. Til sammen støtter vi 500 familier. Det har vokst seg stort, sier Rezaii fornøyd.

Hun kan konstatere at barna hun støtter har forlatt gata og kommet seg på skolebenken.

– Jeg er veldig stolt. Ungene har lært å lese og skrive. De er høflige. Og mange av dem som har vært alvorlig syke, har blitt friske. Jeg ser resultater etter disse fem årene, fastslår Rezaii.

Men selv om det er lyspunkter, erkjenner hun at behovet for hjelp ikke forsvinner. Rezaii og de andre frivillige må fortsette å samle inn penger til skolegang, klær og ved.

– Så alle som har lyst til å bidra, er velkommen til å støtte Håpets rede, smiler Rezaii.

BUSSJÅFØR: Når Hamideh Rezaii parkerer bussen går tankene hennes ofte til barna i Kabul. – De er Afghanistans framtid og skal ikke være på gata. De skal sitte på skolebenken, sier hun.

Morten Hansen

Frivillighet

Arbeidet Rezaii og de andre frivillige legger ned, er viktig for de som mottar hjelpen. Spesielt nå. Etter at de amerikanske styrkene trakk seg ut, er situasjonen blitt enda vanskeligere. Det viktigste for Rezaii nå er å sikre familiene før vinteren setter inn.

– Nå kjøper vi inn vinterklær lokalt – og ikke minst ved. Det er kaldt i Afghanistan, og ved er nødvendig for å holde seg i live.

Men det er ikke bare vinteren Rezaii er bekymret for. Jentene – spesielt de eldre – går vanskelige tider i møte.

– Talibans styre rammer jentene hardest. Mange av jentene vi har ansvaret for, har fylt 12 år. Da får de ikke lenger lov til å gå på skole. I stedet for å ta utdannelse, sitter de nå hjemme. Det er forferdelig å tenke på.

Jan Inge tjenestegjorde i Afghanistan: – Jeg håper NATO og det norske Forsvaret løfter blikket

Må gripe muligheten

Hverdagen til jentene i Kabul er en helt annen enn den Rezaiis tre egne jenter har. Hun tenker ofte på hvor heldige døtrene er. Det som er en selvfølge i Norge, virker uoppnåelig i Afghanistan.

– Mine barn har alle muligheter. Jeg har ikke lagt noe press på dem, men jeg har sagt de må gripe den muligheten jentene i Kabul ikke har. Den muligheten jeg selv ikke hadde, sier hun.

De har hørt på mor Rezaii. Eldstegutten ble ingeniør. De to mellomste jentene har valgt medisin. Det samme vil den minste jenta – som går på videregående nå.

– Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det samme, smiler Rezaii.

– Jeg hadde også en drøm om å bli lege.

Sånn ble det ikke. Da Sovjet invaderte Afghanistan på slutten av 70-tallet, dro Rezaii og familien til Iran. Der bodde hun til hun giftet seg som 19-åring.

I 1994 kom hun til Norge. Til sin ektemann som allerede bodde her.

– Vi giftet oss i Iran, og så kom jeg hit tre-fire måneder etter. Det var mye enklere før. Vi var ikke så mange innvandrere her da, smiler Rezaii.

Og selv om Norge bød på muligheter, forble legedrømmen bare en drøm.

– Da jeg kom hit, ble det språkopplæring og barn. Jeg hadde ikke muligheten til å følge drømmen.

Først jobbet Rezaii i barnehage. Da hun var 34 år tok hun busslappen.

– Jeg klager ikke. Jeg trives i jobben, og jeg trives i bussen og sammen med kollegaene mine.

Og så har hun fortsatt en drøm.

– Jeg har lyst til å føre T-bane eller tog. Det skal jeg klare en eller annen gang, smiler Rezaii.

Hjem

Men nå har hun ikke tid. Nå er det barna i Kabul som all fritiden brukes på. I sommer og høst har hun brukt ekstra mye tid – og ikke minst tanker – på dem. I mai ble naboskolen til en av skolene Rezaii støtter bombet. Nærmere hundre ble drept – enda flere ble skadet.

– Det var en forferdelig tid. Jeg var syk av bekymring og ringte hele tiden for å få høre nytt. Heldigvis var det ingen av barna våre som ble drept eller skadet. Men to av søsknene til våre barn ble drept. Jeg hadde det vondt. Men de som er der borte, har det mye verre. Det får meg til å stå på enda mer, sier Rezaii.

Når sånt skjer, kjenner hun på avstanden til Afghanistan. Og savnet etter det hun anser som sitt hjemland, blir sterkere.

– Selv om jeg bor i et paradis, savner jeg Afghanistan – folket, landet og familien min – veldig. Jeg bare har bodd der i fire år av livet mitt, men det er hjemmet mitt. Det føles som om man er borte fra sin egen mor. Jeg håper på lysere dager – og drømmer om lysere tider, sier Rezaii.

GODE KOLLEGAER: Hamideh Rezaii trives i jobben - og blant kollegaene på Hemnes garasje.

Morten Hansen