Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Hele samfunnet har vært redd for å snakke om det som skjedde 22. juli 2011. Alle er redde for å trå feil. Men det som er feil, er at vi ikke snakker om det, sier Astrid Hoem, leder av AUF.

Astrid Hoem (25) meldte seg inn i AUF i 2009, men fikk ikke lov av mamma og pappa å dra på Utøya det året. Året etter, derimot, debuterte hun og var i 2011 der for andre gang. Sist høst ble hun valgt som leder av AUF. Hva husker hun den skjebnesvangre fredagen for snart ti år siden?

– Dagene før hadde vært fantastiske. Den fredagen hadde jeg nettopp holdt en tale – det var rett etter Gro var ferdig. Så fikk vi høre om bomba i regjeringskvartalet og ble redde, sier hun.

Det ble en masse styr. Hoem jobbet som frivillig i vaffelteltet. Plutselig hørte hun skudd og trodde det var en lek med kinaputter.

– Men jeg skjønte fort alvoret. Og trodde først det var brutt ut krig eller at landet var utsatt for et statskupp.

Hun gjemte seg i skråningen ned fra Kjærlighetsstien. Der satt hun til terroristen ble pågrepet.

– Flere ble drept rundt meg, vi så båtene ute på sjøen, men turte ikke å ta kontakt. De skadde ble fraktet over til fastlandet først, det hele var forferdelig. Det var ren flaks hvor du gjemte deg eller var på øya, sier hun.

Ap-lederen om Utøya-terroren: – Vi må bekjempe hatet med tydelig argumentasjon. Ikke skuldertrekk

Ta Utøya tilbake!

Hun forteller at det var et sjokk å komme til Sundvollen og se de andre. Hun var 16 år, skulle starte på videregående over sommeren og prøve å være en helt vanlig ungdom i Kristiansund.

– Nå blir det vanskelig å drive AUF, var min første tanke. Så sa Eskil Pedersen, AUF-lederen, at vi skulle ta Utøya tilbake. Etter det har ingenting vært viktigere for meg enn å fortsette i AUF, sier hun som ikke fikk noen fysiske skader, men går fortsatt til psykolog.

– Det preger meg fortsatt, forteller hun.

Mye lest: – Arbeiderklassen er ikke lenger identisk med en hvit mannlig industriarbeider

Savner det politiske oppgjøret

Hun har lest Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli», ei bok som stiller spørsmålet om arbeiderbevegelsen noensinne har tatt det politiske oppgjøret.

– Jeg mener oppgjøret ikke er tatt i vår bevegelse, men savner også at den politiske høyresida tar større del i dette, sier hun.

Og rett etterpå skjedde jo så mye, det var bare halvannen måned igjen til kommunevalget. Noen av arbeiderbevegelsens motstandere sa at Arbeiderpartiet spilte offer, at de trakk 22. juli-kortet i utide. Og offerrollen vil ifølge Hoem ingen politisk ungdomsorganisasjon ha.

– Det var en balansegang, og det ble så vanskelig. Kanskje var det riktig rett etterpå å si dette var et angrep på oss alle, men det var jo Arbeiderpartiet og AUF som ble angrepet. De siste ti årene har ytre høyre blitt sterkere. Og det er ikke riktig at troll sprekker når de kommer ut i sola. Vi som har stått midt oppi det må også være de som målbærer et politisk oppgjør, sier Hoem.

Fordi vi var sosialdemokrater

Hoem mener vi ikke har vært ærlige nok, og at fellesskapet har sviktet.

– Vi ble angrepet fordi vi var sosialdemokrater, det var ikke et angrep på en tilfeldig sommerleir, sier hun. Vel vitende om at alle ikke er enige i dette, noe som vanskeliggjør et politisk oppgjør. Hoem underslår ikke at eksistensen av Fremskrittspartiet kompliserer det hele. At hun er bekymret for mange av de holdningene de målbærer, skjuler hun heller ikke.

Men AUF ønsket også å snakke om andre saker, de var redde for å skremme mulige nye medlemmer bort. Ja, i AUF var de på et tidspunkt til og med redde for å snakke om at flere av de tillitsvalgte fikk drapstrusler.

Mye lest og delt: Hans-Christian Gabrielsen leverte forordet til boka om AUF og Utøya to dager før han døde. Her er teksten han skrev

Bruk ytringsfriheten!

Kampen mot høyreekstremisme og terror har pågått nesten så lenge menneskene har levd på denne kloden – så hva kan vi gjøre, hva hjelper?

– Som enkeltmennesker kan vi gjøre noe. Vi må aldri få la ekstremistene definere debatten. Mediene har et ansvar, vi må snakke om det vonde, om hva som har svikta, flere må si fra, gjerne rundt middagsbordet og i hverdagslivet – ja, ytringsfriheten må brukes, mener Hoem.

Og legger til at statsstøtten til institusjonen Human Rights Service må opphøre. Hun mener også vi må vite mer om de høyreekstreme miljøene, det trengs mer forsk-ning.

– Og så må vi aldri gjøre disse miljøene stuerene.

Black Lives Matter gir håp

– Hva med kommentarfeltene på internett, skal vi engasjere oss der?

– Det er et dilemma at når du tar til motmæle på internett, får du en mengde dritt tilbake. Men kanskje er det andre lesere som lærer noe av det du har å melde.

Hoem mener at en bevegelse som for eksempel Black Lives Matter gir håp om at kampen mot rasismen går framover og nytter. Hun mener også at de AUF-erne som opplevde 22. juli på Utøya har sett de verste sidene av høyreekstremismen med egne øyne og at det gir dem ekstra sterke og troverdige argumenter.

Stort intervju: Astrid overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over

Besøk Utøya

En prosjektgruppe fra arbeiderbevegelsens organisasjoner skal bruke dette året til å sette ulike lyskastere på arbeiderbevegelsen og 22. juli. Hoem forteller at hun er glad for at også LO støtter dette.

– Hva kan LO gjøre?

– Snakke mer om dette, i møter og i andre sammenhenger. Vi fra AUF kommer gjerne til de ulike forbundene og snakker. For også fagbevegelsen bør i mye større grad bidra i denne debatten. Sjøl om jeg vet mange gruer seg til å besøke Utøya, så gjør det likevel. Det binder oss sammen som fellesskap og bevegelse. Husk at flere av dem som var på Utøyas sommerleir 22. juli 2011 også var medlemmer av LO eller de var på jobb for fagbevegelse, sier Astrid Hoem.

OMSLAG: Slik ser Hallvard Notakers bok om Arbeiderpartiet og 22. juli ut.

Aschehoug